Vankels stødige skaper

– Små bøker dekker ikke mine erfaringer, sier forfatteren Karl Ove Knausgård. Så har han også skrevet tidenes lengste debutroman, Ute av verden - 700 kritikerroste sider om Henrik Vankel.

Forfatteren Karl Ove Knausgård leser fra sin debutroman, Ute av verden, onsdag 10. mars, klokka 19.00, på Vågen Fetevare.

Romanens hovedperson, Henrik Vankel er akkurat så vankelmodig, usikker og vinglete som etternavnet insinuerer. Og akkurat så ute av verden som tittelen på boka gir oss et vink om.
Men det er noe særdeles lite ustødig over mannen som har skapt den nye romanfiguren, Karl Ove Knausgård. Høyt ruver han, er rakrygget og kortklipt. Mørkt, nøytralt kledd. Rolig ruller han sine rullings, og heller høflig i kaffe. Snakker stillferdig som den stereotypiske sørlending. Nikker og smiler til spørsmål han har fått ørten ganger før de siste tre månedene. Som det om hvordan i huleste han hadde mot til å debutere som forfatter med hele 700 sider om unge Vankel.
– Egentlig ville jeg gi ut hele historien om Henrik i en bok. Men å debutere med 2100 sider ville kanskje være å overdrive.
Ute av verden er likevel utropt til tidenes lengste debutroman. Men det er ikke bare størrelsen på boka og omslaget med den nakne jentekroppen som har vakt oppsikt. Sjelden har en debutant høstet så mange superlativer fra litteraturkritikerne. Dagbladet var ikke snauere enn å omtale Knausgårds roman som “høstens største, norske litterære bragd”. Han fikk Natt og Dags Bergens-pris for årets beste bok i 1998. Og som en av de første debutanter noensinne er han nominert til Kritikerprisen, som avgjøres 11. mars. Ute av verden sniker seg dessuten oppover på bokhandlernes salgslister, og opplaget har nå passert 5000.
– Jeg har sikkert ikke hatt godt av alt oppstyret. Jeg har blitt en mer selvopptatt mann. Men etter å ha sittet inne og skrevet for meg selv i nesten to år, var det jævlig gøy at livet plutselig ble snudd helt opp ned.

Skriveforløsningen
For ikke så mange år siden satt han selv på den andre siden av kafébordet med notatblokk og kulepenn. Studenten Knausgård jobbet frilans for Studvest, men det var bare en type saker han gjorde: portrettere forfattere. Mannen har gjort det før meg. Kanskje er det derfor han er så ualminnelig sympatisk. Beskjedent forteller han hvordan det er å ville skrive, uten å få det til. Om hvordan det kan gå åtte år fra han fikk sin første roman refusert som tjueåring til han fattet nytt mot som forfatter.
– Første året i Bergen gikk jeg på Skrivekunstakademiet, og jeg trodde jeg var forfatter da jeg begynte der. Jeg skrev en roman som var veldig energisk. Utagerende. Men jeg var for umoden i livserfaring. Etter det tok det flere år før det løsna. Det handlet om å frigjøre seg og bli mindre perfeksjonistisk.
I mellomtida streifa han rundt på Universitetet. Tok mellomfag i litteraturvitenskap og kunsthistorie. Hadde siviltjeneste i Studentradioen, der han traff forfatteren Tore Renberg.
– Vi begynte å skrive et filmmanus sammen, og det hjalp meg å se hvor fort han skrev, hvor faen han gav. Dessuten fikk jeg full tillit av forlagsdirektøren i Tiden. Det fikk meg til å føle meg fri når jeg skrev.
Knausgård 28 tok opp tråden der Knausgård 20 slapp. Mannen hadde erfart og modnet. Den nye romanen skulle handle om mer enn å gå på fylla og sjekke opp damer i Kristiansand. Knausgård tok mål av seg å trenge ned i den mannlige skamfølelsen og i urokkelige familerelasjoner.
– Jeg ville skrive en bok der ingen etter meg kunne gå lengre. Jeg ville beskrive en ydmykelse ingen kunne overgå.

Vankels ydmykelse
Og Henrik Vankel blir ydmyket, hånet og fornedret. Men så er han også en fiktiv romanfigur. Jeg tror forfatter Knausgård glatt når han bedyrer at Ute av verden ikke er skrevet som en selvbiografi.
– Men har ikke du også blitt ydmyket?
– Jeg føler meg ikke som en ynkelig mann. Men alle, også jeg, har opplevd episoder der de føler seg ynkelig og ute av stand til å ta kontroll over situasjonen.
For den staute tredveåringen har også vært famlende tenåring. Møtet med gymnaset opplevde han som mer traumatisk enn sin debut i litteraturanmeldernes spalter.
– Jeg kom fra et lite sted utenfor Kristiansand, og begynte på gymnaset i byen uten å kjenne noen. Jeg husker følelsen av å gå i kantina og se alle som snakker sammen, og så vet en ikke hvor en skal gjøre av seg. Men alt forsterkes hos Henrik. Mens jeg følte meg litt utenfor de første tre ukene, hadde Henrik den følelsen i tre år.
– Du har gjerne hatt litt større suksess med damene enn Henrik også?
– Det skulle bare mangle. Det er normalt at 15-16-17-årige gutter gjør jenter om til ikoner. Men er du nærmere tretti og gjør det samme, så har du et problem.
Så har også Knausgård ring trygt plassert på venstre hånd. De fleste av de seksten månedene det tok han å skrive Ute av verden , satt han i Volda, der kona hans studerte.
– Det gikk rykter der om denne mannen som bare satt inne og skrev og skrev. Det var et ekstremt kick å jobbe med en roman. Jeg lo mye da jeg skrev de mest ydmykende scenene, de scenene der alle unntatt Henrik selv skjønner at dette aldri kommer til å gå bra.

Lolita og Burlefot
Knausgård hadde skrevet 300 sider av boka da han skjønte at noe manglet. Han flyttet tjueseksårige Henrik dit han selv var som attenåring, til en liten bygd i Nord-Norge. Der jobber han som klasseforstander, og den unge læreren forelsker seg i sin 13 år gamle elev.
– En kamerat leste manuskriptet og mente jeg ville få et helvete. Jeg trodde det ville provosere ekstra mye at det er hun som tar initiativ overfor han, men jeg har faktisk ikke fått noen særlig reaksjoner.
Likevel måttet han tåle at romanen ble sammenlignet med Nabokovs “Lolita”. Men litteraturanmelderne trakk også generøse paralleller til Hamsun og Mykle. I Henrik Vankel ble det ymtet frampå at vi kan spore vår tids Ask Burlefot.
– Jeg var veldig klar over at jeg skrev meg inn i en lang litterær tradisjon med den unge, norske mannens utvikling som tema. Felles er den grunnleggende usikkerheten i forhold til hvem en er. Ask retter sin aggresjon mot samfunnet og religiøsiteten, Henriks sinne vendes mot familien. Faren til Henrik er en mann som har mistet festet, hans autoritet er helt irrasjonell og umulig å forstå. Det er bare en scene i boka der Henrik og faren er sammen, den ville jeg gjøre så jævlig som mulig.
– Lærte du noe om deg selv ved å skrive boka?
– Jeg skjønte mer og mer hvor viktig familierelasjoner er. Det er familien din du forholder deg til når du bryter med noe i oppveksten. Familien preger deg mer enn du selv tror, og du kan ikke selv bestemme hvem du vil bli.
Trilogi
Så var det heller ingen tilfeldighet at Knausgård selv begynte å skrive. Om ikke forfattere dominerer slektstrærne hans, så vokste han opp i en leseglad familie. Men mannen er på ingen måte totalt enspora. Forfatteren Knausgård har flere lidenskaper enn litteraturen.
– Å spille i band er noe av det gøyeste jeg gjør. Det begynte med studentbandet “Kafkatraktene”, og det har blitt flere band etter det. Men jeg er en fantastisk dårlig trommeslager.
– Ikke vel beskjeden nå?
– Jeg er fullstendig umusikalsk, så jeg er glad for at de andre vil ha meg med.
Et annet jern i ilden er filmmanuset han skriver sammen med forfatterkollega,Tore Renberg. Planen er å sette sluttstrek for prosjektet «Brødre» i løpet av våren.
– Det blir ingen bonderomantisk film, men en skikkelig thriller eller naiv-realisme fra en bygård, der en kvinnelig leieboer en dag finner ut at noe er galt.
Selv er Knausgård bymenneske, men ikke stressende urban. I Oslo er det alt for mye pes og ambisjoner, mener han. Dette er en mann med god tid. Og en mann med sans for nikotin og koffein. Askebegeret er fullt, den åtte koppers-presskanna nesten tom.
– Men du har vel også ambisjoner ?
– Ambisjonen min er å skrive to bøker til om Henrik. Jeg har prestasjonsangst og vet at jeg kan drite meg ut med den neste boka mi. Siden i mai har jeg bare gått rundt og sulla, men nå har jeg booka en rorbu i Lofoten for å komme i gang med å skrive.
Men at det ikke alltid er like fornøyelig å være forfatter har Knausgård allerede erfart.
– Jeg traff en perifer venn på Opera som jeg ikke hadde sett på et par år. Jeg prøvde og hilse, men hun overså meg. Etterpå kom hun bort og unnskyldte seg med at hun akkurat hadde lest en onani-scene fra boka, og at det gjorde henne kvalm å se meg. Jeg prøvde å forklare at det var Henrik som satt der med pornobladene, og ikke meg.

Ida Suhrke
Foto: Marius Hauge

Studvest er ei avis av og for studentar ved Universitetet i Bergen.
Ansvarleg redaktør: Ingvild Rugland. Webansvarleg: Arne Beek
Les også mer på siden om avisen. Copyright Studvest (C) 1999