– Fotball i Latin-Amerika er ramme alvor og sier noe om folks identitet, sier argentineren Eduardo Archetti. Han er professor i sosialantropologi, men først og fremst er han opptatt av fotball. Så opptatt at han har viet størsteparten av sin akademiske karriere til å skrive om og analysere tilhengerne av den runde kula og de som sparker den. Hovedtyngden av hans arbeid har dreid seg om fotball som et nasjonalt moderniseringsprosjekt i Latin-Amerika.
– I Uruguay, Brasil og Argentina har fotball vært viktig som et instrument til å kommunisere med resten av verden. Gjennom fotballen har landene hevdet seg på et felt som store deler av verden har interesser i. Det er snakk om prestisje og ære. I Latin-Amerika er fotball et viktig sosialt og kulturelt fenomen.

Fotball over politikken
Den colombianske backen Escobars selvmål i USA-VM 1994 førte til at han ble skutt ned og drept av mafiaen dagen etter. Dette kan synes som et bevis på at fotballkulturen i Latin-Amerika er ute av kontroll og består av en del farlige elementer. Tatt i
betraktning latinernes enorme fotballinteresse og myndighetenes sylskarpe fokus på fotball, virker det korrekt å si at dette spillet har nær sammenheng med politikk. Archetti benekter imidlertid at farlige elementer er særlig fremtredende i Argentina og sier at Escobardrapet er særegent for foholdene i Colombia. Tribunevold er det også fint lite av i Argentina. Han benekter dessuten at fotball er blitt vevd inn i politikken.
– Fotball står over politikken. Hvis du spør en argentiner hva han er, kan han komme til å svare «River Plate-tilhenger» før han eventuelt sier hvor gammel han er og oppgir Argentina som hjemland.
Archetti understreker at lokal tilhørighet er viktig og at folket forfekter sin klubbtilhørighet i like stor grad som de er stolt av byen eller yrket sitt i Argentina. Han benekter likevel ikke at nasjonalfølelsen er sentral i argentinernes bevissthet, men peker på at landet er fullt av motsetninger. Befolkningen består av en befolkningsmessig hybrid av europeisk og latin-amerikansk herkomst, og det er store forskjeller mellom fattig og rik. For å forstå hvor viktig fotball har vært for å skape en felles nasjonal identitet, tar Archetti utgangspunkt i forhold som er hundre år gamle.
Anti-England
– I slutten av forrige århundre ble fotball introdusert av engelskmennene sammen med cricket og polo. Cricket forsvant kjapt fordi det ble regnet som overklassesport og imperialistenes idrett. Fotball derimot, ble raskt adoptert av arbeiderklassen, noe som gjorde at aristokratiet trakk seg bort, sier Archetti.
For å symbolisere motsetningene mellom engelskmenn og argentinere, ble det utviklet en spillestil som var argentinernes egen og radikalt annerledes fra engelskmennenes trauste spill. Blandingen av immigranter og latinere ble beskrevet som «criollo», noe som også er merkelappen på den tekniske og akrobatiske latin-amerikanske spillestilen.
– Deretter ble fotball raskt transformert om til nasjonal identitet. Det var viktig å skille seg ut fra engelskmennene fordi Argentina er veldig anti-England, sier Archetti og peker på
politiske forhold.
– Argentina var for om lag hundre år siden kolonisert av England, og engelskmennene har satt sitt preg på landet gjennom reising av ulike
monumenter og dåp av gater etter engelske storheter, forteller han.
I boken Masculinities – football, polo and the tango in Argentina forteller Archetti hvordan minnesmerkene ble forandret etter de smertefulle Falklandskrigene i 1980. Alle gatenavn og statuer som minnet om Englands grep på landet ble fjernet og ødelagt.
Som en viktig gjengjeldelse for krigsnederlaget står semifinalekampen mot England i VM 1986 sentralt i argentinernes bevissthet. Mange andre husker også Maradonas åpenbare håndscoring som den svenske dommeren unngikk å se.
– Det var helt perfekt for argentinerne at Maradona scoret med hånden i den kampen og at vi vant på det. Andre vil kanskje si at det var juks, men vi så det ikke slik. Maradona sa det var «Guds hånd», og det indikerte at Gud var på vår side mot England. Det lå mye viktig symbolikk i den scoringen for Argentina, sier Archetti.

Kirke og pilegrimer
Archetti fortsetter å snakke om fotballklubbenes høye status i Argentina. Han omtaler fotballstadionanleggene som viktige symbolske monumenter og klubbene som demokratiske institusjoner.
– Supporterkulturen er ensbetydende med tilhørighet. I Argentina er en fotballstadion mye mer enn en mursirkel med gress inni. En fotballstadion er ensbetydende med en kirke, og supporterne er pilegrimer. Det som skiller Norge fra Argentina er dessuten at stadionanleggene i Norge er eid av kommunen og staten. Ullevaal for eksempel, er et supermarked, den mangler sjel. I Argentina er det klubbene og klubbmedlemmene som eier stadionanleggene. Det er veldig demokratisk og viktig fordi klubbene og supporterne da har et eget rom som er deres. Her ligger nok en av grunnene til at fotballklubbene ikke har så stor symbolverdi her i Norge. Fotball er religion i Latin-Amerika, sier argentineren.

Patetisk
Selv om Archetti er antropolog og kanskje burde være veldig fleksibel og tolerant i sitt forhold til fremmede kulturer, kan han ikke unngå å omtale den norske fotballkulturen som patetisk.
– Det finnes ikke snev av lokalpatriotisme her, fastslår han bastant.
– Fotball er ikke viktig i Norge, den er gørrkjedelig og mangler sjel, sier Archetti skråsikkert.
På spørsmål om hvordan fremtiden ser ut for fotballen i Latin-Amerika, avslutter Archetti med å komplettere sin hyllest til spillet med den lærkledde kula:
– Fotballen vil overleve politikken.

---

– Vi er Norges latinere

Rune Bakervik er hovedfagsstudent i sosiologi og leder for Brann Supporterteam. Han mener bergenserne er Norges latinere.
– Jeg tror at bergensernes forhold til fotball er unikt i norsk sammenheng. Interessen og fanatismen ligner kanskje litt på latin-amerikanernes, selv om de har et mer religiøst forhold til fotball enn det vi har. Lokalpatriotismen er enorm både i Bergen og Latin-Amerika. På cupfinalen skal vi kreve å få spille «Nystemten», så kan Norge spille sin nasjonalsang, sier Bakervik

Brann og bråk
Han mener at Bergen og Brann er veldig avhengige av hverandre.
– Går det bra med Brann, så går det bra med Bergen, sier supportersjefen.
Bergensernes enorme engasjement har også negative konsekvenser. «Alle» skal mene noe om Brann, og det har ført til ustabile forhold i klubben.
– Som eneste klubb i Norge er Brann Stadion eid av medlemmene selv. Og blant medlemmene er det mange ulike og uforenlige meninger om hvordan klubben skal styres. Brann Stadion er for mange hellig grunn og et viktig symbol for de bergenske supporterne, sier Bakervik.

Feltarbeid blant latinere
Hovedfagsstudenten har koblet sin lidenskapelige fotballinteresse med faglig relevant praksis. For tiden holder han på med et spennende feltarbeid blant latin-amerikanske fotballspillere i Norge.
– Jeg er opptatt av å vise hvordan fotball kan virke som en integreringsfaktor for innvandrere i Norge. Det
laget jeg forsker på, spiller i den norske serien, og slik blir innvandrerne kjent med Norge gjennom å spille fotball. Jeg tror at en fotballkamp gjenspeiler det samfunnet vi lever i. Det er en kamp mellom fortvilelse og lykke både i fotball og i folks hverdag, sier Bakervik.

Sindre Holme
sindre.holme@student.uib.no