Ja/nei-leken
Da jeg var liten pleide vi å leke «ja/nei-leken». Målet
med denne leken var å svare på flest mulig spørsmål uten å
si ja eller nei. Leken var en stor utfordring for en liten
småtass. Spesielt når utspekulerte intervjuere vridde spørsmålene
til du glemte deg.
Noen ganger tenker jeg at samfunnsdebatten har blitt en slags
omvendt ja/nei-lek der det er om å gjøre å avbryte, stykke
opp og stille enkle ja/nei-spørsmål. «Er det for mange innvandrere
i Norge» spør Viggo Johansen og avbryter alle forsøk på å
forsøke å forklare noe som helst. Ja eller nei. Hva forsvinner
egentlig? Er det det samme hvorfor du mener noe, eller har
det noe å si for hva du egentlig mener? Dette kommer i tillegg
til at tv-debattene mer og mer er blitt et show, med spørsmål
fra seerne, sms-meldinger og de uungåelige avstemmingene.
«Bør vi stenge grensene?» Konkurransen er beinhard om å gjøre
argumenter mest mulig slående, tøffe og sexy. NRKs politiske
redaktør gremmes over at Jan Petersen tok med seg en plansje
i studio. Det er ikke særlig sexy med plansjer, må han vel
forstå.
Valget i 2003 blir historisk. For første gang vil det med
all sannsynlighet bli sendt politisk reklame på tv. Midt mellom
Friends og Frasier skal vi få oppleve mer eller mindre desperate
forsøk på å presse et politisk budskap inn på 25 sekunders
formatet. Den omvendte ja/nei-leken i turbofart. Det hele
ender i en opplevelse som minner om å gå forbi innkasterne
foran barer i syden. Verden er et komplisert sted. Avgjørelser
påvirker hverandre som ringer i vannet, og ingen har lenger
oversikt over hvem som tar avgjørelser og hvor de tas. Selv
om vi svømmer i informasjon, har det å finne god informasjon
aldri vært vanskeligere. Derfor trenger vi samtalene, debattene,
forklaringene, teoriene og modellene vi presser i oss hver
dag. Noen ganger tenker jeg tilbake på de gamle skjeggete
mennene som startet universitetene med håp om at verden gjennom
kunnskap skulle bli litt bedre. Platon skrev sine bøker som
dialoger, hvor man gjennom samtale og diskusjon kom frem til
høyere sannhet. Mange tusen år senere lever drømmen enda.
Derfor er kanskje ikke de årene blant bøker og professorer
på den lille tuen vår like bortkastet som det kan virke som
noen ganger.
Du kan velge annerledes. Du kan tro at verden er delt opp
i onde og gode, at politikere er onde menn som tar pengene
dine og at verden blir vakker og harmonisk bare de «synlige
innvandrerne» forsvinner. Du kan til og med sende sms til
666 (kr 20 pr melding) og være med på å vinne «voten» på NRK.
Leker du den omvendte ja/nei-leken lenge nok blir verden et
enkelt sted. Du kan stenge alt ute og engasjere deg i debatter
som: «Bør Mette-Marit ta kontakt med sin far?», eller stemme
i «Skal du drikke i helgen?»-voten.
Jeg var elendig i ja/nei-leken. Spørsmålet «Skal vi begynne
nå?» var som regel nok til å vippe meg av pinnen. Jeg skrur
derfor av tv-en og fordyper meg i en fæl pensumbok på flere
millioner ord, hvor nesten ingen av dem er ja eller nei. Det
at verden er komplisert og vanskelig gjør den egentlig bare
mer spennende. Jeg skal imidlertid gjøre et unntak. Spør noen
«Bør Viggo Johansen dyppes i tjære og rulles i fjær?», er
det stor fare for at de får ti kroner av studielånet mitt.
27.08.03
|
