Hvis studentene skal fatte interesse for studentpolitikk,
må de vite hva studentpolitikk faktisk er. Studentpolitikken
må bli mer synlig og studentpolitikerne må gjøre mer av seg,
skriver Rune Hjalmar Espeland, mastergradsstudent i sosialantropologi.
Han har vært et halvt år på utveksling ved Makerere University
i Uganda og beskriver i denne kronikken et studentvalg der
studentene engasjerer seg.
Studentpolitikere,
engasjer dere!
Det er valgkamp på Makerere University. Stemningen
stiger mens studentene strømmer til valgkampåpningen for Studentrådet.
Kandidatene roper slagord, spiller på trommer og deler ut
løpesedler. 26 kandidater stiller til vervet som president
for studentrådet. «The winner takes it all» og konstituerer
sin egen styringsgruppe. Valgkampperioden er et av årets høydepunkter
ved Universitet. Alle avisene, radio- og fjernsynskanaler
er der. Studentpolitikk er viktig også på nasjonalt plan i
Uganda.
Makerer Oyee! Gallant Makereans! [yeah]» Kandidatene
fremsier sine budskap, det klappes og bues. Ordstyrer må mane
til ro. I den følgende uken er det umulig å ikke få med seg
at det er valgkamp på Universietet, et universitet med flere
studenter enn UiB. Kandidatene sørger for å synes og høres
gjennom hele perioden med plakater, stunts og seriøse debatter.
De fleste studentene følger derfor med og avgir til slutt
sin stemme.
Synlighet er ikke nok for å bli valgt. I en
valgkamp preget av resirkulerte meninger og store ord i dårlig
innpakning går Yusuf Kiranda av med en knusende seier. Han
vinner oppslutningen både om person og sak med ærlighet, gode
talegaver og karisma. Kiranda deler syn på enkeltsaker med
flere av de andre kandidatene, men klarer i valgdueller å
overbevise sine medstudenter om at han faktisk mener det han
lover. Det gir uttelling på valgdagen. På et annet kontinent
sliter norske universiteter med dårlig valgdeltakelse ved
studentrådsvalg. Etter valgavslutningen sutres det over kynisme
og manglede politisk engasjement hos studentene.
Studentpolitikerne gjør seg klare til en ny
sesong, og så fortsetter demokratimaskineriet som før. Dessverre
uten å representere mer en en brøkdel av den samlede studentmassen.
Fokus må flyttes fra studentenes apati til politikken i seg
selv. Den lave oppslutningen er et uttrykk for at studentene
ikke ser utfallet av hva de stemmer på. Mange føler ikke at
det angår dem. Dels fordi de ikke ser hva som skjer i studentdemokratiet,
og dels fordi de ikke ser nevneverdig forskjell på kandidatene.
Enkeltpolitikerne gjør en god jobb, men det ser ikke den jevne
student. Det er i beste fall naivt å tro at studentene ikke
stemmer fordi de er fornøyde med tingenes tilstand.
Boligsaken var i fjor gjenganger i konkurranse
med andre saker. Ved forrige studentrådsvalg hadde samtlige
lister boligspørsmålet som den viktigste velferdssaken. Bare
Boligaksjonen klarte å lokke velgerne til urnene på den saken.
Hvorfor? At de fleste kandidatene driver lite, dårlig eller
ingen markedsføring av sitt budskap er et tilbakevendene fenomen.
Kanskje henger de opp et par kjedelige fotokopierte plakater
på vei til lesesalen. Muligens skriver listetoppene et innlegg
til Studvest. That’s it. Ingen spiller trommer på Muséplass.
Det er lov å være både seriøs og interessant samtidig. Andre
fraksjoner har mye å lære av Boligaksjonens målrettede og
velregisserte offensiv, iverksatt over ett år før valget.
Boligaksjonen har brukt kreative og varierte virkemidler i
sin kamp for flere og bedre boliger til studenter. En sak
og mange virkemidler; det ga uttelling på valgdagen. Om det
gjør det på sikt er en annen sak
Synlige saker må følge hånd i hånd med synlige
kandidater. Våre studentpolitikere har mer innflytelse enn
de ugandiske. De både utreder og fatter viktige saker som
innvirker på studenters hverdag. Et politisk system bestående
av dresskledde byråkrater er ikke studentdemokrati. Profesjonelle
papirflyttere vinner derfor ikke stemmer. De skaper valgoppslutning
på under ti prosent. Studentpolitikerne skal kunne kjempe
for sine kjernesaker. Kamp krever gode taleegenskaper og engasjement.
Det er en forutsetning for å stille til valg, og ikke noe
velgerne tolke utfra et passfoto i Studvest. Derfor er det
mye å vinne på å lokke studenter til valgmøter og skape blest
rundt disse. God reklamering i forkant og et variert program
med gratis kulturinnslag bør lokke hjemmesittere vekk fra
fjernsynet. Kommer de seg ikke ut av sofaen, kan de se direkteoverføringen
på studenttv.
Økes interessen for studentpolitikk, skjerpes
også konkurransen om plassene. Da får studentene enda dyktigere
og mer engasjerte representanter som vil drive med politikk.
Valgkaoset i Studentrådet viser hvor viktig konkurranse er
for å ha et velfungerende politisk system.
Studentpolitikken må bli mer synlig resten av
året. Dette kan ikke gjentas mange nok ganger. Hvis studentene
skal fatte en interesse for studentpolitikk, må de vite hva
studentpolitikk faktisk går ut på. Oppslag på store offentlige
oppslagstavler ville være en god begynnelse. Her kan studentpolitikerne
få frem saker som de vil ha søkelys på. Bruk gjerne en hel
vegg på Studentsenteret. Gjør det til et interaktivt forum
hvor medstudentene kan komme med kommentarer. Demokrati er
et toveissystem, men det må aktiveres.
27.08.03
|
