Tvangstanker og ønskedrømmer
– Skillelinjer i Belgia, snufser jeg og kikker i
gulvet med forgråtte øyne. Det blir stille
et øyeblikk før resten av kollokviegruppen
bryter ut i hysterisk latter. Sampol-studentene har alle
lest dagens kronikk i BT om nettopp skillelinjer i Belgia,
men de fant den ikke verdt å gråte over. Jeg
derimot, klarte ikke å la være - og jeg vet
hvorfor. Det er slutten av april. Allerede.
Premature eksamensnerver er et like sikkert vårtegn
som hestehoven i veikanten. Når påsken rundes
av ser vi ikke lenger knoppene på løvtrærne
som lokker med lyse kvelder og forsommermoro. Et skille
er passert, og vi må gjøre opp for alt som
ikke ble gjort tidligere i semesteret. Vi blir redde.
Resten av året er vi stort sett avbalanserte, unge
voksne med normal god kontroll over egen person. Nå
forvandles vi ufrivillig til følelsesmessige vrak,
ofte oppfarende og med nerver på utsiden av huden.
Og det er mange av oss. Ingen ler så høyt,
gråter så lett eller kjefter så høylydt
som studenter om våren. Mens været blir varmere
blir luntene kortere, og skillet mellom tvangstanker og
ønskedrømmer viskes ut. Nervøsiteten
viser seg på stadig særere måter.
– Det funket så utrolig bra, gliser en medstudine
når vi repeterer indirekte valg til nasjonalforsamlinger.
Hun har drømt at hun sjarmerte et uvisst antall gutter
ved å beskrive variasjoner i typer valgsystemer, og
hevder at sjekking nå er en perfeksjonert kunstform.
Sidekameraten bryr seg derimot mindre om denne strategien.
Hun er nemlig intenst frustrert over at stadig færre
respekterer kommunens innsats for å pynte byen til
17.mai.
– Det er greit at benkene skal beises – men
de skal ikke beises på, freser hun bak et kjærestepar
i uskyldig omfavnelse ute i vårsola. At den plutselige
lojaliteten til byens benkmalere kan skyldes smålig
misunnelse over at andre er glade mens hennes liv er trist,
ja det tør vi ikke engang foreslå. For å
knuse illusjoner om egen kontroll, om egen suverenitet i
disse skjebnesvangre ukene kan være farlig. Derfor
ler vi, av oss selv og av hverandre. For humor er avvæpnende.
Til og med for felles angst. Fortell meg ikke noe annet!
