Hiv-viruset har ingen grenser og finnes i alle land, men det er mest utbredt i Afrika sør for Sahara. Dette er det flere komplekse grunner til, men et viktig faktum er at når et virus først har fått spredd seg i miljøer uten at man har vært oppmerksom på det, sprer det seg i det stille uten at man får gjort tiltak.
Det er ikke spesielt utbredt, men det jeg synes er veldig skummelt med sykdommen i Norge er at så mange ikke er klar over at den er blant oss, noe som gir en falsk trygghet. Det viktigste er å forebygge viruset, og da er den beste løsningen å bruke kondom. Mange som er smittet oppdager det ofte ikke før det har gått lang tid, og derfor er det nok flere smittede enn de som er registrert i statistikken.
Hiv-viruset smitter gjennom blod, sæd og vaginalvæske. Det virker som det er en allmenn oppfatning at viruset kun rammer allerede stigmatiserte grupper som for eksempel sprøytenarkomane, men viruset smitter først og fremst gjennom seksuell omgang, og kan ramme alle deler av befolkningen. Er man først smittet, får man influensalignende symptomer relativt fort, deretter stabiliserer kroppen seg, og da går man med viruset i årevis uten at det gir noen type utslag. Man kan si at de som skifter seksualpartner ofte har større sjanse for å treffe en som er hiv-positiv, og hvis de da ikke bruker kondom blir jo også risikoen større for å kunne pådra seg dette viruset. Men statistisk sett er ikke dette noe svært problem i Norge.
I Norge kan man få legemidler for å holde sykdommen i sjakk, så da blir det som at du bærer på en type kronisk sykdom. Likevel må man kontinuerlig gå til kontroll. I vår del av verden kan man få god medisinsk oppfølging, men i fattige deler av verden er ikke tilgangen til helsevesenet like god. Det som er dilemmaet er at fordi hiv-viruset svekker immunforsvaret ditt, blir man syk av alt mulig annet også, såkalte opportunistiske sykdommer. Det fleste som er hiv-positive og aidssyke i verden dør ikke av hiv og aids, de dør av andre sykdommer de pådrar seg fordi de ikke har et fungerende immunforsvar. En vanlig influensa kan være livstruende for en som er smittet hvis man ikke får medisinsk oppfølging.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at stigmatiseringen har endret seg, men det å være smittet i dag er en kjempeutfordring, og krevende av flere grunner. Frykten for de sosiale konsekvensene er stor. Sykdommen innebærer mye selvstigmatisering, og mange har problemer med å fortelle om diagnosen til andre fordi det er en sykdom som blir forbundet med sprøytenarkomane og prostituerte. I tillegg føler man seg gjerne invadert selv, uren, og har en redsel for å smitte andre. Men medisinene vi har i dag gjør at virusladningen man har i kroppen ikke er smitteførende, så det er ingen grunn til at hiv-positive ikke skal kunne leve et helt normalt liv.
Det er for å markere at dette er en global utfordring, og det blir satt fokus både på solidariteten mellom land, og utfordringene vi står overfor. Det er oppmuntrende at det finnes så gode medisiner, men det er viktig å være klar over at det fortsatt ikke finnes noen kur. På verdensbasis ser man en sammenheng mellom fokus på forebyggende tiltak og utbredelsen av viruset. I Norge har dette fokuset vært veldig dårlig de siste årene, men det er noe av det viktigste arbeidet for å bekjempe sykdommen.
Kilde: www.hivnorge.no
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.