Hvor ble det av likestillingen?

Fortell om masteroppgaven og funnene dine.

Gjennom kvalitativ metode studerte jeg unge studenters holdning til likestilling, kjønn og feminisme. Jeg hadde femten informanter; åtte gutter og syv jenter. Blant disse var den tradisjonelle kjønnsideologien veldig dominerende, det eksisterte lite interesse for feminisme og likestilling. De fleste hadde svært negative assosiasjoner til begrepet feminisme. Det viste seg at alle hadde vokst opp i hjem med en tradisjonell kjønnsfordeling, hvor likestillingstanken- og praksisen i liten grad hadde vært gjeldende. 68-generasjonen, som mange av foreldrene nødvendigvis må ha vært en del av, viser seg å være et mye smalere fenomen enn det kanskje er fremstilt. Jeg skjønte at det som var interessant med min oppgave var at den ikke tok for seg et spesielt eller smalt fenomen, men handlet om vanlige folk. Jeg intervjuet ingeniør- og sykepleierstudenter fordi disse representerer store utdanningsretninger og kan være representanter for en generasjon.

Hvordan valgte du tema og metode?

Det er et sterkt miljø for kvinne-, familie- og kjønnsforskning innen sosiologien på Universitetet i Bergen (UiB). Dyktige forelesere derfra inspirerte meg. Kvalitativ metode gir en muligheten til å gå i dybden på fenomener. Hvis folk tror kvalitativ metode er den lette veien å gå tar de feil. Etter at all informasjonen er samlet må den analyseres, og det er en grundig prosess. Det var mye jeg skulle ønske jeg kunne se vekk fra i resultatene, men en skal følge fenomenene.

Masterprosessen din har vært litt uvanlig. Du startet i år 2000 og leverte i 2011. Hva skjedde?

Første del av oppgaven tok form rundt årtusenskiftet. Så gikk det en årrekke hvor jeg la fra meg prosjektet og fikk en skokk med barn. Jeg la aldri prosjektet helt dødt, det var noe som lå dypt i meg, og i 2010 tok vi oss anledning til at jeg kunne ta det opp igjen. Det føltes utrolig tilfredsstillende å få det gjennomført. Jo flere barn jeg fikk, desto mer rett følte jeg at verden hadde på å få vite hva jeg hadde funnet ut. Temaet er så utrolig viktig.

Hvordan står det egentlig til med likestillingen i Norge?

Likestillingsprosjektet har litt dårlige kår. Kjønnsurettferdigheten gjennomsyrer samfunnet, det blir ikke bare gradvis bedre. Det bestående kjønnssystemet er lite gunstig for begge kjønn, det er derfor man kjemper for likestilling. Det finnes få arenaer hvor feminisme tas opp, og et mangelfullt språk som er fylt av paradokser. Man vet ikke hvordan man skal snakke om det.

Hvordan ble resultatene annerledes enn de forestillingene du hadde på forhånd?

Jeg trodde jeg skulle finne mer bevissthet, sinne og frustrasjon rundt disse temaene. I stedet fant jeg en «sånn er det jo bare»- holdning. Jeg hadde trodd at jentene skulle være mer engasjerte, men de hadde lite interesse for problematikken. En gutt mente at likestillingen hadde skyld for at samfunnet var på randen.

Hva er dine personlige tanker rundt funnene?

Jeg ble sjokkert, noe jeg måtte skjule underveis i intervjuene. Jeg fikk også en godhetsfølelse for disse menneskene som delte veldig personlige tanker med meg. Resultatene er ikke er til å bli optimistisk av. Hvor ble det av likestillingen? Dette er kvinner som vil bli forbigått i jobbsammenheng og menn som vil komme til å ha mindre rett på barneomsorg. Det er trist og alvorlig.

Hva er ditt beste mastertips?

Å være engasjert i det man skriver om, og finne noe man brenner for. Det er en del forhold i samfunnet som trenger å få satt lys på seg. Som en god sosialist ville jeg avdekke maktforhold og urettferdighet i samfunnet. Noen tenker karriere, men hvis man er for opptatt av sånne ting kan det gå galt.