ESC er blitt verdas største TV-hending, med sjåarar også i andre deler av verda. Som arrangement har det utvikla seg heilt enormt. I dag består ESC av tre direktesendingar der ein brukar fleirfaldige millionar, og der mange tusen menneske er involvert.
I Noreg var kanskje konkurransen endå større i TV-monopolet si tid, men den er framleis stor. Finalen i Moskva i 2009 blei til dømes sett av to millionar nordmenn. Alle avisene brukar også veldig mykje spalteplass, både på den norske og internasjonale konkurransen.
Vertsnasjonane har i stor grad brukt sendingane til å visa fram landet sitt både i postkorta før innslaga og i pauseinnslaga. I masteroppgåva mi ser eg særleg på korleis Noreg gjorde dette både i 1986 og 1996. Me var opptatt av å visa korleis me skilte oss ut, mykje ved hjelp av flott natur. Denne nasjonalreklamen ser me att hos dei aust-europeiske landa i nyare tid, men dei er meir opptekne av å visa korleis dei er med i det gode selskap i Europa, og at dei er moderne nasjonar.
Men då Noreg arrangerte finalen i 2010 var den totalt blotta for nasjonalreklame. Slagordet var «Share the moment», og den europeiske fellesskapen var det viktige. Det er interessant, for det bryt med ein trend. Det blir spennande å sjå korleis Tyskland kjem til å gjera det i år, eg trur dei vil gjera som Noreg. Ein har lagt lista der, og i tillegg er Tyskland tradisjonelt forsiktige med å vera for nasjonalistiske.
Eg trur det er stort i Aust-Europa og i Skandinavia. Men i land som Tyskland, Nederland og i Sør-Europa trur eg ikkje folk flest er så opptekne av konkurransen. Italia har jo til dømes ikkje vore med på ei stund.
På 50- og 60-talet var det eliten av popkultur som var med i MGP, men så blei det gjerne litt harry å vera med. Blant norske artistar har det gjerne blitt meir akseptert dei siste åra, men det kan like gjerne vera fordi NRK har utvida eventen med fleire sendingar. Kanskje er fleire artistar villige til å stilla opp i konkurransen fordi den no har større kommersiell verdi. Likevel, i fleire krinsar vert nok framleis deltaking i MGP sett ned på.
Å sjå på MGP er heller ikkje så flaut lenger. Før gjorde ein det gjerne meir i skjul, men no lagar mange Grand Prix-festar og liknande, sjølv om dei ikkje synst musikken er så fantastisk bra.
Musikken har i alle fall blitt meir etnisk, og kanskje fått eit meir nasjonalt preg. Enkelte vest-europeiske land har hevda at Aust-Europa har brakt dårlegare kvalitet og større fokus på kostyme og show med seg. Då aust-europeiske land vann mange år på rad fekk dei mykje kritikk, og enkelte hevda dei rotta seg saman og at ein måtte ha to ulike konkurransar heretter.
Det var nok difor eit lurt grep ein gjorde i fjor, der ein prøvde å sameina Europa, og fokusera på at alle deler det same, og at det er det som er unikt.
Det må vera «Fångad av en stormvind» med Carola frå 1991, med vindmaskin, fengjande refreng og modulering. No er desse svenske ABBA-refrenga kanskje litt utdaterte, men eg er litt gammaldags.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.