Kvelden den 9. november brøt det ut riksdekkende voldelige opptøyer mot den jødiske minoriteten i Nazi-Tyskland, både i byer og på landsbygda. Nazistpartiets paramilitære stormgrupper (i sivil), med delvis deltakelse fra befolkningen, angrep synagoger, jødiske forretninger og også enkeltpersoner. I motsetning til vanlige opptøyer ble disse organisert av de nazistiske myndighetene.
To dager før ble en tysk diplomat i Paris skutt av en jødisk gutt, som protesterte mot tyskernes behandling av deporterte polske jøder, deriblant guttens familie. Den 9. november døde diplomaten av skadene. Angrepene var likevel ikke en spontan reaksjon. Det hadde en stund vært en følelse i nazistpartiet av at ekskluderingspolitikken overfor jødene gikk for langsomt, og mange etterlyste at man gikk fra ord til handling. Vi vet at nazistene lenge hadde planlagt en større aksjon mot jøder, og drapet på diplomaten ble bare brukt som et påskudd for å utløse aksjonen og utnytte folks raseri.
Navnet oppstod sannsynligvis i Berlin, der gatene var fulle av glasskår fra knuste butikkvinduer. Selv mener jeg dette er et litt bagatelliserende begrep i forhold til hva som faktisk skjedde den natten. Det var mer enn bare fysiske skader: Man antar at mellom 300 og 400 jøder mistet livet, og 30 000 ble deportert til konsentrasjonsleire. Derfra fikk de bare slippe ut dersom de forpliktet seg til å forlate landet. Mange historikere bruker derfor heller ordet novemberpogromen.
Novemberpogromen ble en slags test for å se i hvilken grad hele befolkningen stod bak nazistenes antisemittiske holdninger. Før dette hadde jødeforfølgelsen vært mer tilbakeholden, på grunn av økonomiske og utenrikspolitiske hensyn, men også fordi man var redd for kritiske reaksjoner i befolkningen. Det kom veldig lite negative reaksjoner i Tyskland, og ingen åpne protester i etterkant. Fra kirken var det også noen somlegitimerte angrepene som Guds måte å straffe jødene på. Etter krigen er det Krystallnatten som har blitt mest etterforsket av alle overgrepshandlingene, og den har satt dype spor i tysk kollektiv hukommelse. Dette skjedde i fredstid, åpenlyst og midt i byen, og ingen kunne etterpå si at «de ikke visste noe».
Etter Berlinmurens fall var det faktisk en del som ønsket seg 9. november som nasjonaldag, fordi dagen inviterer til kritisk refleksjon om landets historie i det 20. århundre. Man valgte til slutt 3. oktober, som var dagen for gjenforeningen mellom Øst og Vest (1990). I dag er 9. november på den ene siden en gledens dag, fordi muren falt – og på den annen side markerer den en mørk dag i tysk historie. Kanskje henger de to sammen: Det er jo på grunn av 2. Verdenskrig og Holocaust at landet endte opp delt, og murens fall markerer en endelig slutt på denne perioden. Jeg tror ikke det er så problematisk at man kan minnes både det positive og det negative på samme dag.
Det finnes noen likheter med hensyn til ideologiene. Begge opererer med en forestilling der en minoritetsgruppe blir fremstilt som fremmed, farlig og mektig, som en livsfarlig trussel for egen tradisjon og kultur. I Tyskland gikk konspirasjonsteoriene ut på at det var jødene som sto bak 1. verdenskrig, som en del av deres skjulte plan for å oppnå verdensherredømme. Videre utviklet man en forestilling om at man handlet i nødverge – at noe måtte gjøres for å forhindre at jødene gjennomførte denne skjulte planen. Noen elementer av dette ser man også hos de mest radikale islamofober i dag, som hos Anders Behring Breivik.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.