Musikkritisk komet

Dere ble nylig kåret til «Årets Komet» – gratulerer! Hvorfor tror du ENO lyser sterkest blant nykomne tidsskrifter på stjernehimmelen?

Det er veldig inspirerende å få en slik pris! Juryen har tydeligvis lagt merke til at vi har litt andre ambisjoner enn klassiske musikkmagasiner. Vi skiller oss ut både rent estetisk og innholdsmessig – du finner ikke den typiske, harry flamme-estetikken i ENO. Vi ønsker å utforske og utfordre måten å skrive om musikk på, og ikke bare skrive fortløpende om aktuelle ting, men om ting vi bryr oss om.

Musikkritikkens rolle har blitt mye diskutert i det siste. ENO var tidlig ute med å kritisere norsk musikkjournalistikk, og dere har valgt å ikke ha tradisjonelle anmeldelser. Hvorfor?

Som leser og skribent syns jeg det er et paradoks at det meste av dagens musikkjournalistikk går ut på å anmelde CD-er, samtidig som det hele tiden snakkes om at CD-formatet er i ferd med å dø ut og at musikkbransjen er i krise. Det blir en blodfattig produktveiledning av noe som ingen lenger kjøper. Likevel mener jeg at musikkritikk og albumformatet som kunstform er viktig.

Men du leverer musikkanmeldelser til blant annet Dagbladet?

Jeg er jo frilanser, og nå er det engang sånn at om man skal overleve som musikkskribent, er det fremdeles musikkanmeldelser man må levere. Jeg synes det er givende å skrive anmeldelser, men til tider er sjangeren lite tilfredsstillende. ENO tiltrekker seg musikkskribenter blant annet fordi de får boltre seg over seks sider, noe de vanligvis ikke kan i avisene de jobber i.

På hvilken måte presenterer ENO ny musikkjournalistikk og -kritikk?

Vi åpner for lange, personlige, eksperimentelle og akademiske tekster. Hos oss er det lov til å være friere både språklig og sjangermessig. Alle tekster kan være musikkritikk.

Hvorfor ikke bare lage en nettside? Hva er verdien i å gi det ut fysisk?

Det fine med å lese et papirmagasin er at når du først er blitt lurt inn mellom permene blir du kjent med helt nye band. Det er litt som å være på festival – på forhånd kjenner du muligens til halvparten av artistene som spiller, men når du går derfra har du kanskje fått et nytt favorittband. Dessuten tror jeg mange i dag har et behov for å sette seg ned og bare konsentrere seg om én ting av gangen, for eksempel et tidsskrift.

Det siste nummeret er nå også til salgs i Sverige. Hvordan føles det å innta bladhyllene hos vår populærkulturelle storebror?

Da vi slapp første nummer fikk vi mye gode tilbakemeldinger, men også en del pepper. Men en av dem som ga oss ros var den svenske journalisten Jan Gradvall, som er som en helt for oss. Vi tenkte «Yes! Når svenskene forstår oss, da må vi ha gjort noe riktig».