Biohack-Bohemia

Det er glinsende gelégreier på bordene, folk lager krystaller og setter fisk på telefonen. Alt har kabler stikkende ut av seg, selv planter, og man kan røyke inne.

Piksel14, eller pikselfestivalen, er et årlig arrangement på Bergen Kjøtt og på Lydgalleriet. Festivalen består av foredrag, workshops, utstillinger og konserter, og alle kan søke om å bli med som utøver. I år har fokuset vært på hvordan teknologi og organiske eller naturlige prosesser kan forenes i kunstneriske uttrykk.

I  lydgalleriet blir vi møtt av en vegg av lyd, som kommer fra en generatorutseende greie på størrelse med en seng, den er sirklet med gul-svart varseltape. Utenom mannen i døren er det helt tomt, og først på vei ut finner vi flere mennesker. Blant dem den kanadiske kunstneren Erin Sexton.

Pixel14_ØA_02

SENSOR. Denne rammen oppfatter røyksignaler i binærkode. FOTO: ØRJAN ANDREASSEN

Lydkrystaller

– Jeg skal holde et kurs i morgen om krystallisering og lyd. Vi skal lage krystaller, og så skal vi lage en krets som kan omforme krystalleringsprosessen til lyd.

Hun forklarer med vigør og Nord-Amerikansk presentasjonstalent, som gjør at alle setninger punktueres med et utropstegn, om krystaller og oscillatorer og synthezisere.

På Bergen Kjøtt går man rett inn i en kantine. Det er lagt ut pappvin og lapskaus og iste til utøverne. Usikker på hvem som jobber der, om noen, spør vi en dame om hvor utstillingen er.

– Utstillingen er oppe, og her kan dere få mat, sier hun og går.

Pixel14_ØA_22

ORGANISK MATERIALE. Mose og gelé ligger klart til å kobles opp mot maskiner. FOTO: ØRJAN ANDREASSEN

Transkontinentalt fiskesnakk

Oppe på det lett befolkede utstillingsområdet kan man høre et konstant virr av dronende toner fra de mange maskinene og lydeksperimentene som hele tiden er i senter av rommet.

– Disse fiskene er blinde, sier Ade Donore, en av kunstnerne og teknikerne bak Piksterialab-workshoppen. Han referer til et lite akvarium med to små svarte fisker. Akvariet er plassert på et rotete bord, hvor det i tillegg er skåler med mose, potteplanter og gelé. Alt er oppkoblet til ledninger og batterier,  rundt bordet sitter flere indonesere oppslukt av datamaskinene sine.

Gjengen rundt bordet er med på Piksteria-workshoppen, men det ser ikke ut til å være andre enn utøverne som deltar denne dagen. En av kvinnene røyker sakte og jevnlig på en pipe.

– Og dette er en mikrofon koblet til dette batteriet, sier Donore.

Han peker på en liten metallsylinder inne i akvariet, og et vanlig batteri utenfor. Så kobler han batteriet og fullfører kretsen. En lys pipelyd oppstår.

– Lyden som kommer er fiskens måte å orientere seg på, siden den ikke kan se. De kommuniserer også med hverandre. Og vi kan sende lyden igjennom en feed-back-loop til like fisk i Indonesia. Da snakker de sammen.

Pixel14_ØA_08

HYBRID. – Dette er det første steget mot kyborger, sa Ade Donore om å blande planter og elektronikk. FOTO: ØRJAN ANDREASSEN

Sakte dataprat

På en annen side av rommet har tyskerne Jakob Kilian og Niklas Isselburg satt opp to datamaskiner som skal kommunisere via røyksignaler.  I nærheten står en soldrevet skulptur som virrer i vei, laget av Bergenskunstneren Egil Paulsen. Jakob Kilian, samskaper av røyksignal-installasjonen, forklarer:

– Vi ville vise hvordan datamaskiner kommuniserer gjennom 1er og 0er, og ved å få den ene maskinen til å sende røykringer som oppdages og forstås av den andre kan man vise hvordan digital kommunikasjon blir muliggjort, sier Kilian.

Han skriver inn «Hello World!» på den ene datamaskinen, og straks begynner en boks litt lenger borte å skyte røykringer mot en firkantet ramme. Rammen er utstyrt med en sensor. «Hello world!» dukker opp etter at den rytmiske utblåsningen av røykringene er registrert på den andre datamaskinen.

– Disse maskinene kommuniserer kun gjennom røykringene, men de bruker det samme binære språket som alle datamaskiner gjør. I teorien kan man sende all datainformasjon på denne måten, og det er det vi gjør, men normalt går det altfor kjapt til at vi kan se det.

Niklas Isselbury, kollegaen til Jakob Kilian, legger til at skulle man sendt én megabyte informasjon på denne måten ville det tatt 20 år. En god illustrasjon på hvor vanvittige de er, mengdene data som på sekunder overføres mellom maskiner.

 

Pixel14_ØA_17

Krystalldamen. Erin Sexton har akkurat holdt en workshop hvor hun kombinerer lyd, elektronikk og krystallisering. FOTO: ØRJAN ANDREASSEN

Siste festivaldag

Dagen etter er Erin Sexton i gang med å pakke ned fra dagens workshop. Hun måtte avslutte en time for tidlig fordi noen andre trengte plassen hennes.

– Det gjorde ingenting. Vi fikk gjort alt vi skulle, og alle som var med fikk til å lage en egen krets. Det var en kjempefin workshop.

Denne dagen er det langt flere besøkende: Kunstnerne som ser ut som kunstnere, og de museumsbesøkende som ser ut som biohackere snakker livlig og teknisk sammen om de ulike verkene som er utstilt.

Damen med pipen fortsetter å røyke, til tross for at det nå er flere besøkende enn kunstnerne. Utstillingen føles som en avslappet anakronisme, med vin og tobakk som på flere kanter. Og Erin Sexton fortsetter å snakke idealistisk om magneter og krystaller og lyden fra et molekyl.

Pixel14_ØA_25