Da jentene på sampol måtte sitte igjen

Kommentar_VG_01

ILLUSTRASJON: VICTORIA GRACE

På en av mine første forelesninger i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen måtte de kvinnelige studentene sitte igjen etter en forelesning. Hvorfor? Vi «tiet i forsamlingen».

TEKST AV: Ingeborg Sivertstøl

TEKST AV: Ingeborg Sivertstøl

«Hvorfor sier dere ingenting?» Foreleseren stilte dette tankevekkende spørsmålet etter at guttene på anmodning hadde forlatt forelesningssalen. Talende taushet ble til pinlig taushet.

I et forsøk på å få oss til å snakke, måtte en foreleser gjøre oss kvinnelige studenter oppmerksomme på at tausheten vår var et underlig arkaisk fenomen. Den første kvinne begynte ved universitetet i 1884. På en forelesning i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, i det Herrens år 2014, satt den kvinnelige delen av studentene i andektig taushet og lyttet til sine mannlige medstudenter.

I en undersøkelse gjort ved Harvard University om hvorfor kvinnelige studenter ikke snakker like mye som menn, kommer det frem at kvinner er ekstremt sårbare for å bli avbrutt i en faglig diskusjon. Kvinner avbrytes også mer enn sine mannlige medstudenter.

Stikk innom en forelesningssal på Universitetet, og du opplever det som en tidsreise tilbake til en svunnen tid. Kvinnenes selvpålagte taushet her står i diametral motsetning til kvinners deltagelse i det offentlige ordskiftet i samfunnet forøvrig.

Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at jenter gjør det bedre enn gutter i de fleste fag på videregående. Dermed er det ingen grunn til å anta at jenter i startfasen av universitetsstudiene stiller svakere enn guttene. Snarere tvert imot.

Forskning avdekker at kvinnelige studenter i større grad er usikre når de holder et innlegg, eller svarer på spørsmål stilt av foreleser. Usikkerheten kommer til uttrykk blant annet ved at kvinnelige studenter velger å stille spørsmål fremfor å hevde en påstand, også i de tilfeller hvor de vet svaret.

Menn har også hyppigere og lengre innlegg enn kvinnelige studenter. Videre viser undersøkelsen at mannlige studenter er mer tilbøyelige til å ta ordet uten å ha blitt tildelt ordet.

Hvor blir det av bidragene fra jentene – og de flinke guttene – som kan heve nivået på den faglige diskusjonen både på seminar og i forelesningen? Jeg mistenker at de studentene, mannlige og kvinnelige, som har mest å bidra med i de faglige diskusjonene, ofte er de som sier minst.

En foreleser som åpner opp for innspill fra salen, bør være bevisst på sitt ansvar som ordstyrer. Mange forelesere er ikke det. Vanlig praksis er at studenten som er raskest oppe med hånden, er den som får snakke. Hvorfor er det automatikk i å belønne motorikk? Innenfor akademia bør hurtighet vike for refleksjon.

Etter gjensittingen bestemte jeg meg for å gå fram til foreleser i neste forelesning. Dette resulterte i en lang og interessant diskusjon som fortsatte ut av forelesningssalen, og videre ned mot Bergen sentrum. Dette ga meg en positiv opplevelse, og en form for selvbekreftelse. Rollen som aktiv deltager var inntatt.

Til syvende og sist er det kvinnene selv som er ansvarlige for sin egen deltagelse. Jeg finner likevel grunn til å stille spørsmål ved at UiB ikke retter større fokus på kvinnelige studenters manglende deltagelse i faglige diskusjoner. Med tanke på at kvinner stiller med de beste resultatene i startfasen av studiene, er det bemerkelsesverdig at læreanstalten ikke er mer engasjert i å ta vare på og utvikle disse ressursene. Vi har fortsatt en vei å gå på universitetet når det gjelder likestilling på forelesning og i seminar.