Demokratiet ingen bryr seg om

Studentpartiene er alt for like, og svært få bryr seg, mener Jørgen Aagedal Sundt.

Tekst: Jørgen Aagedal Sundt.

Våren nærmer seg og det gjør også årets valg i studentpolitikken. Hvem bryr seg? Svært få. Interessen for studentdemokratiet er omtrent like stor som viljen til å kjøpe sand i Sahara. I fjor stemte 18 prosent av studentene under valget til studentparlamentet. En nedgang på en prosent fra året før. 82 prosent av studentene ved UiB stemte ikke i et valg som krever to tastetrykk! Fjorårets valg satte også rekord i blanke stemmer. Bedre kjent som «jeg bryr meg ikke»-stemmer. Hva som skyldes den lave oppslutningen er vanskelig å si, men to faktorer er svært fremtredende og åpenlyse.

Hvem, hva, hvordan, hæ?

Først og fremst er det nok ytterst få studenter som vet hvem som representerer dem og hvordan de blir representert. Påminnelsen inne på Miside om at en må huske å stemme på valget til studentparlamentet hjelper fint lite når man ikke vet hva studentparlamentet, eller de andre studentpolitiske organisasjonene for den saks skyld, er. Da vet man selvsagt ikke hvordan disse institusjonene fungerer heller. Kontrasten til et vanlig stortingsvalg er slående. Alle som stemmer ved stortingsvalg har gjennom grunnskolen fått en innføring i hvordan det norske demokratiet fungerer. Vi kjenner de tre statsmaktene og deres funksjoner, samtidig vet alle at regjering utgår fra Stortinget. En slik allmenn forståelse av hvordan studentdemokratiet fungerer, og hvem disse studentorganisasjoner er, finnes ikke.

Veien til kunnskap og oversikt over studentdemokratiet er selvlært. For å vite noe om hvordan studentpolitikken fungerer må man ikke bare være medlem i en studentorganisasjon, hvis hverdag påvirkes av studentpolitikk, en må nærmest sitte høyest oppe i hierarkiet. Veien til toppen er ganske nøyaktig like lang som veien til en bachelorgrad. Tre år. Og da oppfordrer de virkelige politikerne på Stortinget, ikke ukjent-parlamentet her på høyden, at studentene enten går videre på master eller finner seg jobb, hvilket vanskelig kombineres med store verv. Følgelig forsvinner kunnskapen om studentpolitikk og en ny syklus starter uten at den opparbeidede kunnskapen kan brukes til å legge press på studentpolitikerne og institusjonene som skal vær til for – og høre på studentene.

Helt like

Om man på en nærmest mirakuløs måte klarer å fange opp hvordan studentpolitikken fungerer, eller tilfeldigvis kjeder seg så mye i en forelesning at man faktisk trykker på påminnelsen om å stemme, og faktisk stemmer, møter man på et annet problem. Mangelen på en reell forskjell mellom studentlistene. Det eneste punktet der studentpolitikerne har tydelig ulike meninger er i valget av navn. Der gjør til gjengjeld studentlistene sitt ytterste for å reflektere store nasjonale partier, ikke studentene de faktisk representerer.

Studentpolitikerne må ta realiteten inn over seg. De stiller studentlister som studentene skal stemme på for å bedre studiehverdagen. Det er her listene kan og må skille seg ut. Studentboliger burde ikke være en valgsak i studentpolitikken. Å jobbe for flere studentboliger burde være en selvfølge uavhengig av hvem som representerer studentene. Når listene er preget av selvfølgeligheter og i langt større grad framstår som kopier enn alternativer er jo noe av poenget ved å stemme borte. Dersom en legger til at man til tross for politisk enighet blant partiene ikke får til spesielt mye, blir poenget med å stemme helt borte. De to tastetrykkene kan brukes på å legge kabal for ti tusende gang istedet.

Opplæring

Skal en skape engasjement rundt studentdemokratiet må studentene forstå hva det innebærer. Da må man starte med første skoledag. Akkurat som norske statsborgere må gjennom samfunnsfag i grunnskolen bør de nye studentene få en opplæring i hvordan studentpolitikken fungerer. Her må alle bidra. UiB bør stille med lokaler, de ulike instansene med faglig innhold. Istedenfor å være veldig opptatt av at elevene skal gjennom første forelesning i ex.phil i fadderuken, er denne uken en ypperlig anledning til å gi en oversikt over hvordan studentpolitikk fungerer. Samtidig må studentpolitikerne sørge for at listene fremstår som noe annet enn to helt like sandkorn. De fleste gidder faktisk ikke finne fram mikroskopet for å se etter ulikheter mellom sandkornene, eller i dette tilfellet, finkjemme listene for å finne en forskjell. Det er tross alt ingen som kjøper sand i Sahara. Trikset er å selge vann!