Et korrupt kongedømme og annen samtidskritikk

hamlet_TSA_04

FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN.

Hamlet på Den Nationale Scene blottlegger et turbulent sinn på forrykende vis, med en rollebesetning uten sidestykke.

TEATEROPPSETNING

«Hamlet»

Hvor: Den Nationale Scene

Når: 4.-10- mars

 

I Hamlet peker den danske prinsen med skjelvende hender på korrupsjon og på forfall, på svik og på mord. Mer enn ett isig gufs gikk nedover anmelderens ryggrad da Preben Hodneland i tittelrollen fordømte kongens og rikets moralske adjø.

Det sies at Hamlet settes opp til enhver tid en eller annen plass i verden. Per dags dato vil jeg påstå at det er noe å prise seg lykkelig over. Verden anno 2017 har unektelig godt av en påminnelse om at Shakespeares disseksjon av menneskepsyken alltid er like aktuell. Og Stefan Larssons regi briljerer i den store forfatterens favn. Stødig hånd må denne Larsson ha, som klarer på slikt mesterlig vis å balansere både humor og sorg, vittigheter og forbannelser.

hamlet_TSA_02

FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN.

Enhver teaterregissør med respekt for yrket angriper Shakespeare med en sunn grad av ærefrykt. En oppsetning av Hamlet handler for mange nettopp om å være eller ikke være. Hvordan tolke denne bautaen, denne kanonen innen litterær historie, på originalt vis, men samtidig være tro mot stykkets egenart? Versjonen som nå går på Den Nationale Scene (DNS) bærer preg av skandinavisk stil og renhet, og det hele er gjennomført med et sylskarpt øye for detaljer. En mørk scene ikledd grå og rustne kulisser av metall understreker alvoret og tyngden hovedkarakteren preges av, men også kongedømmets stup ned mot helvetesilden. I tillegg er stykket ispedd en herlig dose samtidsmusikk og sarkastiske stikk rettet mot visse aktuelle strømninger i samfunnet, uten at det hele blir for overdrevet.

Blant skuespillerne må man begynne med hovedattraksjonen. Preben Hodneland spiller den komplekse prinsen som er oppslukt av hat og hevnlyst, og han gjør det som om han har gjort lite annet hele sitt liv. Tolkningen er preget av en rekke humoristiske innslag. Litt selvironi på karakterens vegne og noen vittigheter på bekostning av især Claudius og Polonius fungerer veldig bra. I tillegg må man nevne Ane Skumsvoll. Hun spiller dronning Gertrude, som både spyr og fornedrer seg selv i omtrent hver eneste scene. Og rolletolkningen er det mindre enn ingenting å si på. Skumsvoll introduserer publikum for både styggedommen i moralsk undergang, og kanskje også de noe mer usjarmerende sidene ved karakterens ikke altfor suksessfulle møte med overgangsalderen.

En liten oppmerksomhet må også rettes mot bruken av scenen og skuespillernes plassering på den. Avlyttingen av Hamlet, drapet på Polonius og den nye kongens maktkompleks blir elegant spilt ut ved hjelp av stilrene kulisser. Mye er svært rørende, og anmelderen var også en av de mange som lo godt de gangene humoren skulle dyrkes. Spesielt morsomme er scenene mellom Polonius og Hamlet, og sluttscenen gjør virkelig ære på stykkets tragiske element.

Man lurer på hvordan veve sammen en labyrint av fordervelse og bortgang og mord og svik, uten at det ender opp som en usammenhengende gjengivelse av tidligere tolkninger. Stefan Larsson og kompani lever opp til enhver forventning, og vekker Shakespeares ord til gnistrende live på karismatisk og rått vis. Til deg som ikke har tid til å avse to timer og førtifem minutter for å se Hamlet på Den Nationale Scene: Noe er råttent i ditt sinn!: