For mange gamle fjes

LEDER: Det meste er bra å resirkulere. Studentpolitikere er unntaket.

«Det er mange gamle, trøtte, travere som sitter på viktige stoler. Dette gir kunnskap og kontinuitet, men gjør at det blir en slags gutteklubb for studentpolitikerne». Slik beskriver universitetsstyrekandidat Thea Jåsund Grastveit studentpolitikken ved UiB. Selv måtte hun manne(!) seg opp i fire år, før hun turte å stille til universitetsstyret.

Det er et faktum at mange fjes går igjen i studentpolitikken, og at mange innehar flere verv samtidig. Dette ser ut til å være tilfellet i større grad ved UiB enn ved handelshøyskolen (NHH) og høgskolen (HiB). Men er det nødvendigvis negativt?

Svaret er ja, for mens erfaring og kontinuitet i utgangspunktet er positivt, dukker det opp en temmelig lang rekke med potensielle problemer. Grastveit nevner noen, men vi vil gjerne utvide denne listen.

For det første fører mange verv til at man, naturlig nok, får mindre tid til hvert enkelt av de. Da er det ikke rart at partiprogram er like år etter år, at man ikke får gjennomført det man går til valg på, og at man ikke tar seg tid til å drive markedsføring for sin liste annet enn i valgperioden.

Problem nummer to er at sjansen for å ha uheldige dobbeltroller øker jo flere verv man har. Dobbeltroller er et stadig tilbakevendende problem i studentbergen, og det kan virke som om mange tenker at «det er jo bare studentpolitikk», eller «dette er jo bare et studentmedie», så da er det ikke så farlig. Det er en urovekkende tanke. Dette er en viktig prinsippsak, men det vitner også om en mangel på seriøsitet, og en undergraving av egen rolle som til slutt går utover alle studenter. Studentmedier og studentpolitikere er viktige på nasjonalt plan, for som Frank Aarebrot tidligere har påpekt i Studvest: «Høyere utdanning er en liten og sær sektor, som det er viktig at noen gir en stemme!»

For det tredje: At det har blitt en tradisjon for at man må gjennom et bestemt løp av verv for å sakte, men sikkert klatre seg til toppen, gjør terskelen for å komme inn i studentpolitikken altfor høy. Det er viktig å oppfordre nye fjes til å engasjere seg, og Thea Jåsund Grastveit er ikke alene om å synes at det er vanskelig å komme inn i varmen. Særlig om man ikke ønsker å engasjere seg i en haug med verv, for så å møysommelig skaffe seg bekjentskaper innen politikken og klatre i rekkene. Dette burde ikke være et kriteria.

Det bringer oss over på problem nummer fire: Siden de aller fleste i studentpolitikken er gamle kjente, er det lett for at det kun blir studentpolitikere som stemmer på sine studentpolitikervenner. Vi tør påstå at dette i stor grad er tilfellet i dag, noe valgdeltakelsen også har vært en indikator på i mange år. Dette er helt åpenbart svært uheldig for studentdemokratiet.

Det finnes flere potensielle problemer med resirkulering av studentpolitikere, men denne listen er allerede lang nok. Konklusjonen er i hovedsak denne: Terskelen for å bli med i studentpolitikken må senkes, og studentpolitikerne bør tenke seg grundig om før de søker seg til enda et styre.