Hold deg til manus du, Burøe!

Orjan_Buroe_LVN_02

FORDOMMER. Anmelder har kanskje litt fordommer mot klassiske bergensvitser, men Ørjan Burøe «pulled it off». FOTO: LIVE VEDELER NILSEN

Det enkleste er ofte det beste, sies det. Det er bra for Ørjan Burøe, for hans nye humorshow kan ikke akkurat kalles nyskapende. Men gøy er det!

Stand up-show

«Fordommer»

Hvor: Lille Ole Bull

Når: Fredag 2. september, spilles til 24. september

Det er stinn brakke på Lille Ole Bull. Premièreforestillingen til stand up-showet «Fordommer» er utsolgt – det lover godt for komiker Ørjan Burøe, selv om det ikke akkurat er Oslo Spektrum-størrelse på lokalet.

«Dette har jeg gledet meg til», sier hovedpersonen, idet han jogger ut for å åpne sitt aller første solo-show. Men det ser egentlig mest ut som om han har lyst til å gjemme seg bak den rosebedekte sceneveggen. Premièrenervene er tydelige. Ovenfor holder Dagfinn Lyngbø show i den mye større salen, noe Ørjan Burøe åpner med å vitse med. Det gjør han med tydelig suksess, og kanskje er det nok til at han rister av seg noe av nervene – han virker i alle fall mye mer selvsikker etterpå.

Burøe gjør alt det man skal gjøre som gjestekomiker i Bergen – tøyser med lokale stereotyper, gjør narr av striler og imiterer dialekten. Det siste gjør han med fortreffelighet – noe som neppe kan skyldes at han tilbragte sine første barndomsår i byen. Vitsene er klassiske og uoriginale. Men alle ler. Hun som sitter ved siden av meg ler faktisk så hardt at tårene triller, og en dame lenger bak i lokalet høres ut som om hun enten er leid inn som profesjonell humørspreder eller bør legges inn på Haukeland snarest.

Bloggerhusbonden jukser litt når han bruker kjæresten, som er kjent som Norges største blogger og dessuten tidligere Miss Norway, såpass mye som han gjør i showet. Men det er klart, når man har en slik vitsekilde vil man vel bruke den for det den er verdt. Familievitsene balanserer litt på en knivsegg til tider, og på et tidspunkt er jeg sikker på at det kommer til å vippe over – men Burøe redder seg inn og får alle til å le igjen.

«Dette er showet å ta med en date på», tenkte jeg først – roseblader på scenen, taffelmusikk, intimt og hyggelig lokale. Helt til Burøe begynner å vitse med publikum. Det blir ingen stor suksess. Det unge og tydeligvis ganske ferske paret i hjørnet ser blodig fornærmet ut når han spør dem om de har barn. Ingen ler. Bortsett fra hun ene, selvfølgelig, som høres ut som om hun holder på å kveles et sted bak der. Hold deg til manus du, Burøe!

Den røde tråden, som skal være temaet «fordommer», eksisterer i høyeste grad, særlig i første del av showet. Med unntak av publikumsvitsene glir showet lett fra den ene vitsen til den andre, og fordommene dukker opp igjen og igjen på en uanstrengt måte. Det hoppes fra fordommer om menn på bar i Syden til laktoseintolerante nordmenn på flukt – enkelt, men virkningsfullt. Medhjelperne Christoffer Schelderup og Ole Soo har gjort en god jobb med manuset, og kjenner tydeligvis sitt publikum. Tråden forsvinner litt mot slutten av showet, og blir brått tatt opp igjen helt til slutt. Det gir showet en litt unaturlig slutt.

Kanskje er det bare bergenserne som er lette på humortråden, men i så fall anser jeg meg selv som konvertert. For etter den vitsen om Alanyas ålesundske duer kan ikke jeg heller dy meg – jeg ler så jeg nesten griner. Det enkleste er ofte det beste, sies det, og kanskje stemmer det – publikum virker i hvert fall tålelig fornøyde med underholdningen etter Burøes premièreshow.