Hvor er studentopprøret?

Jeg savner å se glød i øynene til folk – irritasjon, aggresjon, sinne, engasjement – over at man gjør så jævlig lite i Norge for å forhindre økende globale klimaendringer.

11150366_10153240281258256_780920933960015842_n

Foto: PRIVAT

Tekst: Eline Aresdatter Haakestad, 2. kandidat for Grønn Liste.

Jeg leser og hører om det stadig vekk. Unge nordmenn som sliter med dårlig selvtillit, depresjon, nedstemthet og en følelse av å ikke være god nok. Unge som sliter med en indre kritiker, et indre hat, og det blir bare flere og flere av dem. Jeg skjønner selvfølgelig godt hvorfor mange føler det slik. Jeg skal ikke påstå at jeg alltid føler at jeg er bra nok. Men det skjedde noe med meg da jeg begynte å engasjere meg i klima- og miljøpolitikken i fjor høst. Jeg kunne flytte min indre kritiker bort fra meg selv, til noe større, noe utad. Det synes jeg flere bør gjøre.

Før jeg startet på UiB så jeg for meg at universitetet skulle yre av unge, engasjerte mennesker. Hvis noen kom med kritikk og ønsket forandring, skulle det være enkelt å få samlet en gjeng som mente det samme og ville gjøre noe med det. Universitetet består naturlig nok av mange opplyste, ressurssterke folk, og man skulle tro de fleste hadde et større ønske om å utrette noe mer enn bare en fin CV og høy utdanning. Men etter min erfaring er det faktisk slik det er.

Det er ikke mangelen på engasjement jeg er skuffet over, det er det nok av. Engasjementet er bare rettet feil vei. Jeg har nemlig inntrykk av at min generasjon i større grad enn før er opptatt av en kontinuerlig indre utvikling – å få bedre karakter, jobbe mer, trene mer, spise sunnere, være mer sosial – og derfor ikke har tid og energi til å være kritisk og engasjert over problemer utenfor dem selv. Unge sliter som aldri før med selvtillit og selvbilde, og dette vil jeg påstå er et resultat av mer enn det som vanligvis nevnes. Jeg tror det også er en effekt av at samfunnet vårt har blitt så til de grader egosentrisk: vi mangler en ytre fiende.

Men hvis vi tenker oss om, så er «fienden» rundt oss på alle kanter. Det er ikke så lett å legge merke til den i dagliglivet. Vi merker den ikke på kroppen, vi kan ikke se bilder av den, men av og til popper det opp små nyhetssaker om den – denne diffuse, store, skumle greia man kaller klimaendringene.

Det er kanskje en del av problemet, at den ikke er så tydelig. Derfor kommer det heller ikke klart fram i media. Derfor finnes det ikke én enkel løsning. Men vi påvirker den i alt vi gjør, og det er så mye å ta til seg og skulle forholde seg til, at man gir opp før man begynner. Og i tillegg så har man jo nok med seg selv. Hva skal jeg gjøre da? Jeg har jo så mye jeg skal oppnå i livet! Vel, jeg savner så inderlig ordentlig opphetede diskusjoner om hvordan samfunnet burde være, ikke hvilken trening man kan starte med som skal gi best mulig resultater. Jeg savner å se glød i øynene til folk – irritasjon, aggresjon, sinne, engasjement – over at man gjør så jævlig lite i Norge for å forhindre økende globale klimaendringer og alle konsekvensene det fører med seg. Jeg vil at du skal engasjere deg i noe annet enn deg selv! Noe større enn deg selv!

Alle vi i «Meg-generasjonen» er så sinnssykt ressurssterke, flinke, perfeksjonerende og ordentlige mennesker. Hvis vi sammen hadde engasjert oss i hvordan Norge håndterer klimaproblemene, er jeg sikker på at ting hadde begynt å skje. Jeg er overbevist om at det i hvert fall hadde blitt det beste, mest organiserte, faktabaserte og ordentlige opprøret noensinne.