ILLUSTRASJON: EMMELIE SALOMONSSON

KOMMENTAR: Jeg forstår at det bare handler om penger. Men kan dere ikke i det minste være ærlige om det?

Tekst av: Tore Hauke Thiesen

Norge forsøker alltid å fremstå som en miljøbevisst nasjon. Likevel har NRK nylig publisert flere artikler som tar opp høy forekomst av miljøgifter i fisk, særlig kveite. Artiklene avslører at havområdet utenfor Sklinna, på grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland har blitt brukt som en dumpingplass for plastindustriavfall fram til 70-tallet.

Vi snakker om tusenvis av tonn giftige klorerte alifatiske hydrokarboner som har blitt sluppet ut rett i norske fiskefelt. Jeg må innrømme at jeg ikke aner hva det betyr, men det høres ikke særlig lurt ut.

Hvordan har vi som nasjon bare godtatt et slikt overgrep mot vår natur? Både svenske og nederlandske bedrifter har tilsynelatende seilet til kysten vår og dumpet all dritten deres over dekk uten at noen har bekymret seg over konsekvensene av dette. Kanskje ingen turte å si ifra fordi vi i så fall måttet slutte å dumpe avfall der selv?

I valgkampen var det mye snakk om norske verdier. Men debatten overså en helt sentral norsk verdi: Troen på at alt vi dumper på havet «forsvinner». I min hjemkommune i Hardanger har dette vært et diskusjonstema gjentatte ganger. Hvorfor tillater vi at noen få idioter lar båtene sine ligge på fjorden til de synker? Det samme gjelder på land. Biler, båter og trailere står og gråter tungmetaller ned i jorden.

En gang var de fleste innbyggerne i Kvam bønder og fullstendig avhengig av en frisk og sunn jord. Ikke i dag. Vi lar bilen ligge, eller kjører den på fjorden så ingen ser den.

Naturhykleriet stopper ikke der. Norge er en usannsynlig stor eksportør av olje. Kanskje ikke i et verdensperspektiv, men det sier en del at eksporten av råolje, naturgass og kondensat i 2016 nesten utgjorde 50 prosent av all norsk vareeksport. Men samvittigheten vår kan trøste seg med at vi nylig kjøpte brasiliansk regnskog for 8,6 milliarder kroner.

Som om det ikke var nok er Norge, den selverklærte fredsforvalter og fredsprisutdeler, den 10. største våpeneksportøren i verden. I 2015 eksporterte vi våpen for 2,4 milliarder kroner. Det er nesten 600 millioner kroner mer enn året før.

Men også på dette punktet kan samvittigheten vår finne trøst, i henhold til regelverket for eksportkontroll skal Norge ikke selge våpen til land i krig, der krig truer eller der det er borgerkrig. Jeg undrer meg over hva som skjedde i 2014 da Norge solgte våpen og sivilt utstyr til Saudi-Arabia, Qatar, De forente arabiske emirater og Kuwait – land som gjennom en koalisjon ledet av nabolandet Saudi-Arabia, deltar i krigen i Jemen.

Kjære politikere, naboer og medmennesker, jeg forstår at det for dere kun handler om pengerSå lenge det lønner seg kommer dere til å fortsette å dumpe avfall på sjøen, bore etter olje og eksportere våpen i både øst og vest.

Men kan dere ikke i det minste være ærlige og innrømme at dere driter i miljøet, at dere driter i hvor våpnene vi produserer blir brukt, at dere egentlig driter i alt sammen så lenge det er det som passer best for dere?

Takk.

Kommentarer

kommentarer