Idrett til alle

På Velferdstingets (VT) møte 14. oktober var opptaksformer blant studentidrettslagene som får økonomisk støtte av VT oppe til diskusjon. Istedenfor å diskutere hva VT generelt skulle mene om opptaksformer i studentidretten, gikk saken over til å handle hvor ille studentene på NHH har det.

Jeg var ikke selv på møtet, men jeg tviler på at vararepresentanten min synes dette møtet ga særlig mersmak. Blant annet ble det sagt at «nå er jeg så jævlig lei av å høre om ekskludering på NHH!» og «med mindre dere endrer det her så får dere ikke en krone av meg!». VT-representantene var altså sinte på oss fra NHH for at vi ikke var inkluderende nok.

Ærlig talt. Hvis det er noen tilbudet i NHHI først og fremst går utover, er det jo NHH-studentene selv. Det er vi som skal være sinte, ikke dere. At enkelte VT-representanter hisset seg så voldsomt opp, oppleves som veldig kunstig. Når representantene i tillegg mente at NHHI må få «et tydelig signal» gjennom redusert (eller ingen) støtte, blir det naturlig at man stiller spørsmål med hva som er den egentlige motivasjonen til representantene. Ville de hjelpe studentene, eller var dette et påskudd for å omfordele penger fra NHHI til egne organisasjoner?

Heldigvis har studentidretten fått andre signaler siden den gang. Velferdstingrepresentanter fra NHHS, HVL og UiB,  har sammen med NHHI møttes flere ganger, og det ser ut til vi nærmer oss en løsning de fleste kan enes om. Diskusjonen har gått fra å være preget av fordommer og myter om NHH og NHHI, til å handle om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for å få støtte fra fellesskapet. Dette synes jeg er svært gledelig.

I perioden frem mot budsjettmøtet håper jeg at vi kan fortsette det gode arbeidet. Selv om vi i utgangspunktet er skeptiske til at Velferdstinget skal legge seg for mye opp i hvordan idretten drives, kan vi være med på at visse retningslinjer må være på plass. Dette forutsetter imidlertid at idretten får tid og anledning til å omstille seg, og at man ikke legger opp til noen uforutsigbare sanksjoner. Det er viktig å huske på at en plutselig reduksjon i støtten til idretten potensielt kan ødelegge tilbudet til de mange, på grunn av praksisen til de få.

Nå nærmer det seg budsjettmøte. Jeg håper at vi kan få til et møte som bærer preg av det samarbeidet vi har hatt frem til nå. Et møte som dreier seg om prinsipper fremfor myter og fordommer. Og ikke minst, et møte som handler om å gi flest mulig best mulig sjanse til å delta i idretten.