Ikke så deilig i Danmark

Luftfoto fra sommeren 2011

FEILSLÅTT: Den danske sammenslåingen til Aarhus Universitet i 2007 var kun til det verre, mener tidligere rektor Lars-Henrik Schmidt. PRESSEFOTO: JØRGEN WEBER/CAMPUS EMDRUP

– Ingen små får stå igjen alene. Det er kunnskapminister Thorbjørn Røe Isaksens klare tale.

Elise KruseSnart skal skjebnen til norske utdanningsinstitusjoner avgjøres en gang for alle. Tiden begynner å renne ut og med det øker presset.

Særlig Høgskolen i Sogn og Fjordane (HiSF) har fått føle på Isaksens veldige ambisjoner, og fått streng beskjed om at «det ikke er noe alternativ å si at man ikke vil». BT-kommentator Frøy Gulbrandsen påstod tidligere denne uken at HiSF «..vil nå ha et stort Vestlandsuniversitet», men det stemmer ikke overens med det høgskolen selv har uttrykt. Som På Høyden flere ganger har skrevet, er det full splid i fjordfylket om hva de ønsker, og det er på ingen måte enighet rundt et Vestlandsuniversitet.

Det er forståelig. For flytter vi blikket til Danmark ser vi at fusjoner som går over store geografiske områder og innebærer omfattende omstruktureringer, ikke bare fører til gull og grønne skoger.

Etter sammenslåingen i 2007 til det nye Aarhus Universitet (AU), ble det uført flere undersøkelser som viser at den danske staten ikke sparte penger på operasjonen. Tvert imot økte utgiftene til administrasjonen.

Det blir også spekulert i at flere ansatte måtte betale prisen for universitetets ambisiøse fusjoner. 200 forskere, undervisere og administrativt personale ved AU fikk i 2014 sparken. Like mange valgte frivillige avtredelser.

Den danske forskeren Kaare Aagaard sier til Klassekampen at fusjonen skapte «ansatte uten tilknytninger, studenter i fri flyt, dårlig avvikling av eksamen og en sentralisert kommunikasjonsavdeling som ikke fungerte».

Tidligere rektor ved Danmarks Pædagogiske Utdanning, Lars-Henrik Schmidt har vanskelig for å se hvordan dette skal unngås når fusjonsfebere nå har nådd Norge. Det har jeg også. Det hele virker som å handle om en evig kamp om midler, samt det å være størst. Men mye viktigere enn det er utdanningskvaliteten.

Når Frøy Gulbrandsen skriver i BT at «det er sløsing med offentlige midler og manglende respekt for studentenes voksende studielån å tilby studier som ikke holder mål» kunne jeg ikke vært mer enig. Men det er ikke synonymt med at institusjonene må bli større. Jeg sier som studentparlamentleder ved UiB, Tommy Aarethun: «tanken om at stort er godt, er ikke riktig».

Da Studvest ba om tilsvar fra KD hadde de lite å tilføye utenom at det ikke var noen vits i å sammenligne seg med Danmark fordi deres inntrykk var «at den danske fusjonen gikk raskere, var svakere forankret og mer styrt ovenfra enn den prosessen som nå pågår med strukturen her i landet».

I tillegg til å være et dårlig argument virker den norske fusjoneringsprosessen som nå pågår er svært lik den danske. Det skal behandles raskt, ønsket kom ovenfra og Isaksen opplever gang på gang at flere av studieinstitusjonene ikke trykker fusjoneringsplanene til sitt bryst. Det virker, som Aarethun sier, som en forhastet prosess uten rom for innspill og lite enighet. Det er ingen grunn til å forvente at resultatet vil bli særlig annerledes enn det ble i Danmark.

Isaksen og hans departement burde ikke flåse bort nabolandets dyrekjøpte erfaringer. I stedet burde de benytte muligheten til å tilegne seg den kunnskapen de trenger for å unngå å trampe i den samme fellen.