Innsiktsfullt om fremmedgjøring

Eg ringer mine brørHordaland Teater

FOTO: HORDALAND TEATER.

Regissør Stian Isaksens versjon av «Eg ringer mine brør» er rørende, men litt for rask.

TEATER

«Eg ringer mine brør»

Regissør: Stian Isaksen

Hvor: Hordaland teater / Logen

 

Stykket «Eg ringer mine brør» handler om hvordan hovedpersonen Amor opplever de 24 timene som følger etter et bombeangrep i Stockholm. Versjonen som nå spilles på Hordaland Teater tar deg effektivt med inn i Amors paranoia, og forteller med innlevelse og nerve om hjelpeløsheten mennesker med innvandrerbakgrunn føler på etter en terroraksjon.

Det er også en oppsetning med mye vekt på humor, og skuespillerne gjør en god jobb med å formidle dette i flere scener. Det blir dessverre litt slitsomt å følge med til tider, og noen av de mer alvorlige poengene drukner i enkel slapstickhumor. Her kunne regissør Stian Isaksen med fordel roet ned tempoet.

Mangel på metaforer er det heller ikke, og mange treffer godt i samfunnskritikken. Bruken av dem blir derimot noe overdrevet og man får følelsen av at stykket er i overkant avhengig av dem i sin formidling av tema. Jeg tenkte flere ganger at hovedkarakteren Amor burde få mer tid alene på scenen, og kuttet ned på bruken av situasjonsbaserte løsninger.

En av stykkets styrker er scenografien. Sperringstape ringer inn sprengte bildeler og TV-skjermer. Det grå og svarte preget blir avbrutt av blå lyssetting og den rød sperringstapen, noe som er med på å fremheve følelsen av etterfølgelse Amor kjenner på. TV-skjermene har også flere roller, og er blant annet med på å sette en aktuell politisk ramme rundt handlingen. Korte klipp av Donald Trump og Marine Le Pen gir tidlig i stykket et innblikk i spørsmålet Amor torturerer seg selv med hele tiden: Hvem er han? Kriminell eller lovlydig? Norsk eller innvandrer? Skyldig eller uskyldig?

Oppbygningen av handlingen er også en tilvenningssak. Det hoppes mye fram og tilbake i tid, noe som kan gjøre det vanskelig å følge med. Dersom man klarer å holde tunga rett i munnen funker det derimot veldig godt, og flere aspekter ved Amors liv portretteres inngående. Hans forelskelse i barndomsvenninnen, forholdet til familien og ønsket om aksept i etnisk norske miljøer er deler av livet til Amor som alle behandles på en ærlig og rørende måte.

Så selv om «Eg ringer mine brør» kunne roet ned tempoet, viser stykket på en innsiktsfull måte hvor ødeleggende effekt fremmedgjøring av medborgere kan ha på individer.