«Skal det ikke være stor bokstav her?» «Vet ikke journalisten forskjellen mellom konjunktiv og indikativ?» «Leste idioten i det hele tatt gjennom artikkelen før den gikk i trykken?»

Hvor ofte har du ikke stilt deg selv slike spørsmål etter å ha lest ferdig en sak? Udugelige journalister som ikke kan skrive. Skrivefeil her og skrivefeil der. Hvor mange pils styrtet artikkelforfatteren før dette mylderet av feilstavelser gikk i trykken?

Det er faktisk ikke sunt med skrivefeil. De forpester språket og undergraver intelligensen vi mennesker liker å tilskrive oss selv. Så heia deg som røsker et par fyldige hårlokker ut fra hodeskallen i pur irritasjon hver gang et komma står feilparkert.

Vi i Studvest har tatt lesernes frustrasjon til etterretning, og diskutert hvor destruktiv en slik slurvete holdning til rettskriving kan være for journalistikken. Det finnes mang en norsklærer med fritidsproblemer å ta hensyn til der ute. Ei heller har integriteten til et yrke med ubeskyttet tittel råd til å la slepphendte fingre angripe tastaturet. Så vi bestemte oss for å dytte korrekturlesingen opp igjen på pidestallen, der hvor den før i tiden tronet så stolt. Noe annet ville være et svik mot avisbransjens alltid like lojale leserskare.

I Studvest er det vanlig at én annen person, i tillegg til artikkelforfatteren, leser gjennom artikkelen før den går i trykken. Problemet er bare at når kun to personer skal sørge for prikkfri norsk, er det lett å begå blundere. Man kan risikere å snuble i vokalene, og plutselig er blodpøl blitt blodpul. Ja, det er fort gjort, sier jeg deg, å skrive om Trude Drevlands ordførerskjede…

Dette bestemte vi oss for å gjøre noe med. Vi konkurranseutsatte korrekturarbeidet. Istedenfor at én person retter en sak, satte vi hele redaksjonen i sving. Hvem finner flest feil? Førstepremien: årsabonnement på Språknytt, en premie som åpenbart virket motiverende. Halvhjertede søk etter skrivefeil ble til grundige undersøkelser som får regjeringens konsekvensutredninger om oljeutvinning i Lofoten til å ligne på skoleprosjektet til en fjerdeklassing.

Så giret var vi på å vinne, at vi til slutt fant feil som ikke engang eksisterte. Vi begynte dessuten å rette på hverandres retting, og det hele endte i et kaos av ikke altfor velartikulerte personangrep.

Dessverre, til tross for en god tanke og iherdig innsats, må vi derfor meddele at kampen mot korrekturfeil enda ikke er vunnet. Men vi gjør i hvert fall så godt vi kan. Det får hårlokkene dine bare tåle.

* Det er (såvidt vi kan se) én skrivefeil i denne teksten. Finner du den, vanker det finfin premie på deg (les: siste utgave av Språknytt og en hyllest på Instagram). Kommenter feilen i kommentarfeltet på Facebook for å heve premien.

Erlend OtteraaKristoffer Westergaard

Kommentarer

kommentarer