Jeg elsker deg, jævla drittkollektiv
APROPOS: Live Vedeler Nilsen ser for seg hvordan hun kommer til å se tilbake på kollektivtilværelsen når hun har blitt gammel, kjedelig og etablert og bor i hus med lydtette vegger og normale mennesker.
Publisert
Sist oppdatert
Fy faen, som jeg kommer til å savne å bo i kollektiv. Den råtne, iskalde toppleiligheten hvor jeg betaler latterlig mye penger for et bittelite rom kommer til å stå som selve symbolet på studietiden for meg når jeg en gang skal jobbe og ha barn og egen leilighet og alt det der.
Da skal jeg tenke med varme på den kvarte paprikaen som ligger nederst i kjøleskapet og som slett ikke ser ut som en kvart paprika lenger. Jeg tenkte vel at jeg fikk bruk for den ved en senere anledning, men det var fire uker siden, og nå kan den nesten gå av seg selv. Noe av den tror jeg faktisk har slått seg til ro i dusjen – det ligner i hvert fall veldig.
Jeg skal med glede tenke tilbake på de passiv-aggressive lappene på kjøkkenet hvor det stod «Husk å rydde tingene inn i oppvaskmaskinen<3:)» (underforstått: «rydd opp etter deg, din jævla søppelfitte»).
Jeg skal humre i skjegget jeg sikkert har fått når jeg tenker på de tynne veggene i kollektivet som gjorde det å onanere lydløst til en kunstform. Jeg skal tenke på min tidligere romkamerat som irriterte seg kraftig over hvor mye det surklet og slafset i den drøye timen jeg pleide å onanere annenhver dag, helt til hun etter noen måneder fant ut at det bare var tørketrommelen hun hadde hørt.
Jeg skal lukke mine voksne øyne og se for meg den støvete, innskrumpa ballongen som lå bak TVen etter innflytningsfesten. Den som ble ansett som en gyldig unnskyldning til ikke å tørke støv akkurat der – den lå tross alt i veien og gjorde det veldig vanskelig å komme til.
Når jeg parer sokker, som jeg sikkert kommer til å gjøre dag ut og dag inn, skal jeg trekke på smilebåndet når jeg husker den evige krangelen om hvem sine sokker som hang på tørkestativet.
Jeg kommer til å savne han som bare spiser ketsjup og hun som bare spiser spirer. Han som alltid er hjemme og gamer og han som har støv på hjernen. Hun som synes alle i kollektivet skal spise middag sammen en gang i uken, og han som heller vil dø enn å spise middag med kollektivet.
Jeg kommer til å savne alle de rare, fine menneskene som bor i kollektiv og lurer på hva i all verden de skal gjøre med livet sitt. De er nemlig kollektivet – en håpløst dysfunksjonell måte å leve på som jeg likevel ikke kan få nok av.
