– Jeg kan fortsatt kjenne hånden hans lugge i håret mitt

– En voldtekt er ikke noe som skjer én gang. Den skjer tusen ganger i hodet.

Den lyse hestehalen til «Aurora» vipper lett frem og tilbake mens hun sier det. Hun virker relativt uanfektet når hun forteller om natten som ødela mye av hennes studietid. Det er ikke fordi det er lett å snakke om; ifølge psykologen hennes er det en form for forsvarsmekanisme.

– Om jeg ikke hadde gjort det slik, hadde jeg nok ikke klart å fortelle halvparten av historien.

En ulåst dør

Kvelden Aurora husker bedre enn noen annen, og likevel har gjort alt for å prøve å glemme, var en helt vanlig høstkveld i 2013. Hun forteller at hun var på et utested med noen venninner.

Etter å ha inntatt noen drinker, setter Aurora kursen for toalettene – tydelig adskilt med symbolene for «dame» og «herre».

Inne på toalettet er det flere avlukker. Hun går inn på et av dem, og lukker døren. Lukker, ikke låser. Hun forteller at hun ikke kan huske hva som gjorde at hun ikke låste døren bak seg.

– Plutselig gikk døren til avlukket opp, og en mann kom inn. Han var full. «Dette er dametoalettet», husker jeg at jeg sa.

Mer rekker hun ikke si, forteller Aurora, før hun blir dyttet over toalettet inn mot veggen. Han tar tak i armene hennes og holder håret hennes fast så hun ikke kan snu seg.

Etterpå går hun ut i mørket. Hun sier ikke noe til vennene sine, hun bare setter seg på første buss hjem. Der setter hun seg på gulvet i dusjen. Hun sitter der lenge. Mange timer, tror hun. Men uansett hvor mye sjampo hun bruker, kan hun fortsatt kjenne hånden hans lugge i håret hennes.

Flere som Aurora

– Uansett hvor jeg er, uansett hva jeg gjør, kan jeg aldri unnslippe det som skjer i hjernen min.

Auroras historie er ikke unik. Ifølge en spørreundersøkelse gjennomført blant studentene i Bergen i vår, har tre prosent av de kvinnelige studentene i byen opplevd seksuelt overgrep i løpet av studietiden. Ni prosent oppga at de kjenner noen som har opplevd det. Dette kommer i tillegg til de studentene som har blitt utsatt for seksuelle overgrep før de begynner på studiet.

I en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2014 oppgir så mye som 9,4 prosent av norske kvinner at de har vært utsatt for voldtekt, mot 1,1 prosent av alle menn. De aller fleste ofre for voldtekter er unge kvinner, og de fleste blir utført av noen offeret kjenner.

– Vondt å ikke bli trodd

Sjansen for å sitte i samme forelesning som en som har blitt utsatt for voldtekt eller andre former for seksuelt overgrep, er altså ikke liten. Da gjelder det å være parat til å lytte dersom noen i studiekretsen viser tegn til å ville åpne seg, mener «Signe». Hun har brukt mye tid de siste årene på å hjelpe overgrepsofre, og mener det aller viktigste er å få offeret til å føle seg trodd.

– Det er utrolig vondt å ikke bli trodd på noe som er så vanskelig å snakke om.

Signe vet hva hun snakker om. Hun har selv opplevd å ikke bli trodd da hun fortalte at hun hadde blitt utsatt for voldtekt. Da hun som 13-åring var på politistasjonen for å anmelde, kom spørsmålene på løpende bånd.

– «Kom han inni deg?» «Hadde han hendene på magen din?» Sånne ting spurte de om. Men jeg husket ikke. Jeg hadde gått helt i shutdown. Så jeg svarte «ja» på mange av spørsmålene, selv om jeg ikke husket.

Signe forteller at det skjedde bak en lastebil. Hun husker ikke så mye, sier at det var som om hun ikke var til stede i egen kropp. Men hun husker at han hadde stor nese, og at han hysjet på henne hele tiden mens han var inni henne.

Etterpå lurte hun på om hun skulle gå videre dit hun var på vei, til damen som hun pleide å besøke etter skolen, eller om hun skulle gå hjem. Hun valgte det siste. Da foreldrene fikk henne til å fortelle hva hun hadde opplevd flere uker senere, tok de henne med på politistasjonen for å anmelde overgrepet. Forklaringen hennes var vag og til tider selvmotsigende. Det forelå ikke nok bevis, og saken ble henlagt.

– Mamma og pappa fortalte meg senere at jeg var mye sint og redd i den perioden. Jeg måtte sove på en madrass inne hos dem for å bremse marerittene mine.

Det var den første av to voldtekter Signe forteller at hun har opplevd. Den første mannen vet hun ikke hvem var, mens den andre var en hun hadde tillit til og kjente godt. Hun forteller at begge voldtektene skjedde i svært ung alder, og at hendelsene har fulgt henne gjennom ungdomstiden og inn i voksenlivet.

– Marerittene tok ikke slutt

Når Signe forteller historien sin til venner fra studiet i dag, får hun mange forskjellige reaksjoner. Noen blir sjokkerte, noen synes det er ubehagelig. Noen gråter, forteller hun. Det er fortsatt noen som ikke tror henne, som nikker på de riktige stedene, men som er fraværende i blikket. Men stort sett opplever hun å bli trodd. Hun er ikke lenger redd for at noen skal tro at hun lyver, forteller hun. Derfor bruker hun nå tiden sin på å hjelpe andre som har opplevd det samme som henne.

– Jeg vil så gjerne vise dem som går gjennom det samme som meg at det er noen der ute som tror på dem.

Også Aurora var redd for ikke å bli trodd. Hun trodde nesten ikke på det selv, det var så absurd, forteller hun. Derfor gikk det lang tid før hun turte å fortelle noen om det hun hadde opplevd. Hun anmeldte aldri, av frykt for å måtte se mannen fra toalettavlukket igjen.

Da hun endelig våget å innrømme overfor seg selv at hun hadde blitt voldtatt, var det uansett for sent, forteller hun – alt bevismateriale hadde forsvunnet ned sluket i dusjen for lenge siden.

Aurora studerer fortsatt i Bergen, selv om hun måtte ta to års pause fra studiene. Det var det flere grunner til, forteller hun, men den viktigste var at hun måtte ha tid til å bearbeide det hun har opplevd. Hun går til psykolog, men plages fortsatt sterkt av mareritt og angst.

Hun går fortsatt ofte hjem for å gå på do heller enn å bruke toalettene på studiestedet. Hvis noen banker på eller tar i dørhåndtaket når hun er på do, kommer alt det vonde tilbake og panikken slår inn.

– Jeg unner virkelig ingen den følelsen jeg fortsatt ofte kjenner på. Jeg håper bare at de som opplever det samme som meg har noen å snakke med. Det er virkelig det viktigste av alt.

Aurora anmeldte aldri saken, og hun vet selv ikke hvem den påståtte gjerningsmannen er. Studvest har derfor ikke hatt anledning til å ettergå opplysningene i saken eller å ta kontakt med mannen som anklages. I Signes tilfelle ble den første saken anmeldt, men henlagt, og Signe vet heller ikke hvem mannen var. Derfor har Studvest ikke hatt mulighet til å kontakte den påståtte voldtektsmannen og konfrontere ham med anklagene. Når det gjelder den andre voldtekten som Signe forteller om, har Studvest valgt å ikke kontakte den påståtte gjerningsmann av hensyn til Signe, som er redd det kan få konsekvenser for henne. Aurora og Signe er begge anonymisert, av hensyn til belastningen det kunne vært for dem å stå fram med fullt navn, og av hensyn til de anklagede som ikke har fått mulighet til å svare på anklagene.