Kjære B

Selv om du er fantastisk, så klarer du deg ikke uten oss studentene.

FOTO: ADRIAN SØGNEN

FOTO: ADRIAN SØGNEN

Tekst: Johanne Vaagland, Leder av Studentparlamentet ved UiB.

Jeg har lyst til å fortelle kjærlighetshistorien vår. Jeg håper du syns det er greit at jeg deler den med de nye studentene.

Jeg husker mitt første møte med deg. Du var fremmed, litt stor og grå i toppen. Jeg møtte deg noen ganger i løpet av våren 2010. Av en eller annen grunn så var det noe med deg. Jeg måtte bli bedre kjent med deg. Samme høst flyttet jeg hit for å bo nær deg, studere her, være hos deg. Kanskje kunne vi starte et langvarig forhold?

I begynnelsen var du ukjent. Jeg måtte bruke litt tid på å bli kjent med deg, men både Fløyen, Ulriken og Johanneskirken hjalp meg med å finne ut hvilken retning jeg skulle gå for å finne frem. I fadderuken fikk jeg også venner som heller ikke hadde hilst på deg før. Sammen ble vi kjent med deg, sakte men sikkert. Jeg begynte å bli glad i deg.

Jeg kunne ikke bare bo her, Bergen. Jeg måtte ha noe å holde på med når jeg ikke studerte. Jeg engasjerte meg i en studentorganisasjon. Det ble ett verv, deretter to, og så ballet det på seg. Bergen, du holdt meg aktiv. Forholdet vårt begynte å utvikle seg.

Siden vi kanskje skulle være sammen lenge, så måtte jeg ha et sted å bo. Jeg fikk bo på Gyldenpris, i et fint rom med utsikt over byen. Det virket så fint i starten, men etter hvert skjønte jeg at skinnet kan bedra. Vi fikk en knekk i forholdet vårt da jeg innså at du lar folk kjøpe store hus med mange rom kun for å tjene penger på studentene. Folk som setter prisene høyt kun fordi de kan. Jeg ble utnyttet og lurt. Til og med Bergens Tidende skrev om det, men utleiehaien klarte likevel å lure seg unna. Jeg vet at det finnes andre som opplever det samme, og dette er ting du kan gjøre noe med. Du skuffet meg Bergen. Det ble nesten slutt.

Vi måtte ha en pause. Jeg flyttet vekk fra haien på Gyldenpris og dro på utveksling, langt vekk fra deg. Det var nok lurt. Vi fikk litt pause fra hverandre.

Jeg kom tilbake til deg etter et år, med masse ny kunnskap og erfaringer. Jeg flyttet inn i et kollektiv på Nygårdshøyden. Det var godt å se deg igjen, og det virket som om du var glad for å se meg og. Jeg kunne tilgi deg nå. Men jeg kom ikke vekk fra tanken om at studenter kan utnyttes i et trangt boligmarked? Jeg syns det var urettferdig. Samtidig tenkte jeg – kanskje du, Bergen, trenger litt hjelp i å ta vare på studentene? Jeg følte for å bidra, og så gjorde jeg det. Siden da har du vært den store kjærligheten.

Jeg elsker at regnet ikke stopper noen fra å leve her. Jeg elsker solskinnsdagene du gir meg, og jeg elsker utsikten fra Ulriken. Jeg elsker at du tar i mot så mange studenter. Jeg elsker at studentene har så mye å gjøre her, og jeg elsker miljøet det skaper blant oss. Aller mest elsker jeg deg for alle vennene du har gitt meg her, alle erfaringene, kunnskapen. Jeg har livet mitt her nå, og jeg kommer aldri til å forlate deg.

Det endte godt for oss Bergen, så nå kan du starte et forhold med de nye studentene. Jeg håper at de blir like forelsket i deg som jeg er. Jeg håper de gir deg en sjanse, at de vil bidra til å gjøre deg bedre. For selv om du er fantastisk, så klarer du deg ikke uten oss studentene. Du hadde nemlig ikke vært den samme uten.