Kjedelighetens verdi

ARKIVFOTO: Jonas J. Eian
TEKST AV: Ingrid Randisdatter Fjellberg, Studentenes valgstyre. FOTO: Anders Helgerud

TEKST AV: Ingrid Randisdatter Fjellberg, Studentenes valgstyre. FOTO: Anders Helgerud

Politisk arbeid på grasrotnivå engasjerer mennesker som blir påvirket av det. Det gjelder også studentsaker. I fjor kjempet for eksempel en stor gruppe psykologistudenter knallhardt for at en medstudent ikke skulle miste muligheten til å reise på utveksling, noe som engasjerte veldig mange. Selv ble jeg så glad at jeg grein da min hjertesak, kjøttfri dag i SiB-kafeene, fikk gjennomslag. Jeg er helt enig med Mullis i at lokalpolitikk kan være noe av det fineste, viktigste og mest engasjerende vi har, for det går så nært på livet at en kan kaste seg inn i det med hele hjertet og kjenne hver minste detalj i saken. Og det uten en gang å være spesielt interessert i politikk sånn ellers.

Men det er, som jeg har påpekt, veldig mye lokalpolitikk som er viktig uten at det er eller bør være spennende. Og vi må passe oss for å la underholdningsverdien være en del av vurderingen for hvilken politikk som skal prioriteres, for det vil være en svekkelse av demokratiet jeg tror er mye mer skadelig enn at en fulltidspolitiker påpeker at ikke alt hun driver med er like fett.

Å innrømme at noe er, eller kan oppfattes som kjedelig, er ingen fallitterklæring. Det står ikke noe likhetstegn mellom kjedelig og dårlig, eller mellom kjedelig og uviktig. Tvert imot. I en tid hvor vi konstant skal underholdes ser jeg med bekymring på politikere som fremstår mer og mer som karikaturer. Og i en tid hvor pressen får stadig dårligere kår ser jeg med bekymring på en utvikling der media bevisst forsøker å gjøre politikk mer spennende enn det er ved å overdrive konflikter, videreformidle usakligheter og bygge opp under en kultur der det som selger mest blir viktigst.

Derfor er jeg lettet over at Mullis spesifiserer at han ikke krever at sakene i studentparlamentet skal bli mer engasjerende. Men når han oppfordrer studentpolitikerne til å «… gå inn med større engasjement og større ambisjonsnivå i de små sakene» kjenner jeg meg ikke igjen. Studentparlamentet går allerede inn med kjempestort engasjement og høyt ambisjonsnivå, spesielt i de små sakene. Her vil også jeg gjerne trekke fram DERA, som har stått på som helter for mykere toalettpapir, spesielt på U. Pihl, noe de til slutt fikk gjennomslag for ved å mase på leder av studentutvalget ved Det samfunnsvitenskapelig fakultet til han spurte eiendomsavdelingen, og de fikset det. En flott sak, men kanskje ikke særlig nyhetsverdig. Poenget mitt er at engasjementet til studentpolitikerne bør ligge i å få gjennomslag for sin politikk. Når vi sier klart ifra om en sak, sier vi det først og fremst til dem som sitter med makten til å gi oss gjennomslag.

Likevel trekker Mullis frem et viktig poeng når han etterspør synligere informasjon om de sakene studentparlamentet arbeider med. Selv om studentparlamentet når ut til mange tusen hver uke gjennom sin Facebook-side, er det ikke alle de politiske sakene som blir promotert. Det kan, og bør, vi gjøre noe med. Men jeg kan ikke love at alle sakene vil nå ut til like mange. I kampen om klikkene, og den påfølgende rekkevidden, har mye av studentpolitikken lite å stille med. Og det synes jeg bør få være helt greit. For selv om jeg skjønner at det er kontroversielt å innrømme det, vet jeg av erfaring at det kjedelige ofte er det beste.