Det er lenge siden Kim Friele (69), avsto fra sex fordi besteforeldrene hadde lovet henne og forloveden noen flotte lysestaker dersom de bare ikke gjorde «Det». Som en av de homofiles fremste talskvinner gjennom 43 år, har det blitt mye sexprat på henne opp gjennom årene. Nå er det snart slutt.
– Det er ikke sånn at jeg skal legge meg ned og dø, men det skal ikke være jobben min lenger. Jeg trenger ikke lenger ha plikt til å snakke så mye homo, så mange steder, så mange dager i året.
HOS MENIGHETEN
Denne tirsdagen holder Friele en svært personlig avskjedstale til menigheten på Fincken, invitert av UgleZ, studentorganisasjonen for homoseksuelle og bifile i Bergen. Latter og samstemthet preger stedet. En del interne gloser krysser lokalet mellom taler og publikum, og forsterker inntrykket av at alle i rommet er en del av den samme gjengen. Frieles hverdag som ung lå fjernt fra dagens homofile finansministere og ukentlige dragshow på Fincken.
– Jeg var tenåring i femtiårene. Vi visste ingenting om homofili. Bare sex i seg selv var jo noe ukjent. Vi gjorde det simpelthen ikke, noe som er helt forferdelig. Det burde være straffbart å ha kjæreste og ikke ha sex.
Først på bryllupsnatten skjønte hun at noe var annerledes:
– Jeg bare lo og lo og lo. Etterpå spurte jeg min mann: Er det meningen vi må gjøre dette ofte? Ja, jeg tror det, sa han. Ikke faan, sa jeg. Men så lurte jeg selvsagt: Hva gjør jeg nå?
KRIMINELL SEX
Svaret fantes i Danmark. Via omveier fant hun Admiralkroen, den gang Købens svar på Fincken. Hun følte seg hjemme med en gang.
– Og da ble jeg forbanna. Forbanna på skole, prest, foresatte, samfunnet, alle. Hvorfor hadde jeg ikke fått vite noe om dette før? Selvinnsikten var likevel lite forløsende all den tid samfunnet rundt anså homofili som sykdom, synd og kriminalitet. Sex mellom menn kunne straffes med opp til ett års fengsel, en lov som først ble avskaffet i 1972.
– Det var nærmest umulig å finne andre som meg. Jeg hadde en bok der det sto at alle homofile menn trippet og at lesbiske kvinner hadde kort hår, grå drakt, og flate sko. Så satt jeg der da, på t-banen, og så etter folk som så slik ut.
UT I DET ÅPNE
Selv om hun etter flere år kom seg inn i homobevegelsen, skjedde det meste fortsatt i hemmelighet.
– Man måtte kjenne noen i styret for å få bli med på arrangementene. Ellers måtte man treffe dem en uke på forhånd, da på offentlige steder, med hemmelige tegn som bestemte aviser under armen. Og vi tok separate busser til møtestedene.
Sakte, men sikkert utover 60- og 70-tallet, jobbet de homofile seg frem i lyset. Et stort vendepunkt kom da Friele sto fram på forsiden av Dagbladet sammen med sin samboer, stortingsrepresentant Wenche Lowsow, i 1979. De siste fire tiårene har Friele vært en profilert forkjemper for homofiles rettigheter i stortingskorridorene, på tv, i avisene og i hverdagen.
EGOHOMO
Et problem publikum tok opp er at man ikke lenger har den samme kampånden. Så lenge man selv har det greit, engasjerer man seg ikke i debatten omkring de homofiles situasjon.
– Dette stemmer nok. Men vi skal ikke late som om det bare er de homofile som har en slik innstilling i dag. Nesten hele samfunnet er preget av at alt er greit, så lenge jeg har det greit.
Friele snakker lenge på Fincken denne kvelden, og legger ut om politikk, seksualitet, samfunn og historie. Alle tre med homo som forstavelse.
– Nei, nå begynner jeg å kjenne meg så trøtt som den 70-åringen jeg faktisk snart er. Det er nok på tide å komme seg tilbake til hotellet. Jeg bor forøvrig Orion, sier hun og gliser.
– Akkurat samme sted som på bryllupsnatten.
Print;)
