Distanserende og nær. Magda har nettopp blitt enke i en alder av noen-og-søtti etter at mannen hennes, Bodvar, har gått bort. Vi møter henne på begravelsesdagen, og det kan virke som om alle rundt henne (og da særlig venninnen Rut – hint, hint) sørger mer over tapet av mannen, enn Magda selv. Gjennom flashbacks og nåtidsskildringer, leier forfatteren oss videre gjennom et slags støvete familiealbum som gir oss innblikk i Magda og Bodvars samliv. Vi får også innsikt i forholdet deres til barna, Mari (den vanskelige pappajenta) og Truls (den senere homofile).
Magda og Bodvars samliv kan best oppsummeres i tre ledd: pietistisk gudstro, lengsel og en liten dæsj sjalusi. Men der er mer; det er også de vakre minnene og dans i halvmørket etter leggetid. Og så er det de store spørsmålene: Hva vil det egentlig si å elske noen, og fremfor alt; bør man forlate den man har valgt på tross av at man har lovet seg til evig troskap foran Gud? Fristelsene bruser selv i kristenmannsblod.
«Magda» er en lettlest bok som behandler temaer som ensomhet og «levd liv» på en vakker og personlig måte. Boken er tidvis litt pompøs, men man blir man fort glad i denne Magda. Vi heier på henne da hun drar til butikken og kjøper jeans med strass på lomma (ja, det er faktisk en kobling mellom bokomslaget og historien…), og vi heier enda mer når hun bestemmer seg for å reise til Berlin for å besøke Truls.
Likevel minner «Magda» litt for mye om andre bøker som har blitt skrevet av norske kvinnelige debutanter. Jeg mener de historiene som utspiller seg under «epletrær», «i hagen» og gjerne på sensommeren. Det er noe med romaner skrevet av kvinner, om kvinner og andre kvinner. Historien blir dessuten ikke bedre av at man aner (det nokså lite interessante) vendepunktet litt for tidlig i historien.
Misforstå meg rett, jeg er en sucker for en lett melodramatisk kjærlighetsberetning. Men selv en fan bør kjenne sine begrensinger. Har man lest for mange bøker som tidvis utspiller seg under epletrær på sensommeren, kan man ikke annet enn å holde en viss ironisk distanse.
Debattregler
Personhets har ingen plass i debattene våre.
Ikke trolling
eller injurier
heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.
Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?
Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.
MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender
'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.
Kommentarer (gammelt system)
Jeg fekk lyst til å legge litt til din anmeldese. Jeg leser boka som ei historie om det tilsynelatende enkle livet, med små hendelser og vanlige dager, som tilsammen viser seg å være så kompliserte og viktige at dei staker ut kursen og former et helt liv. Det dreier seg om å handle og ikke handle. Det ligg mellom linjene. Linjene er så enkle at det kompliserte i mellom får rom. :-) Av: Hed - 23 Sep 2009 "Det er noe med romaner skrevet av kvinner, om kvinner og andre kvinner."
Hjelpe meg. Dette er sjølvkompromitterande for anmeldar. Så det syng. Av: Kristine Tofte - 01 Oct 2009 Jeg oppfatter det som om du leser anmeldelsen som en slags nedrangering av "romaner skrevet av kvinner", og jeg vil derfor gjerne oppklare et par ting.
Mange av mine yndlingsforfattere er kvinner. Jeg er veldig fan av Ali Smith og har slukt alle bøkene til Bjørg Vik. Mange av disse forfatternes bøker ligger nærmest hjertet mitt.
Jeg ser selvsagt hvordan sitatet her kan virke uheldig, men poenget mitt her var altså ikke å undergrave litteratur skrevet av kvinner, sette den i en form for bås eller noe liknende. Sitatet du påpekte var ment mer som en kommentar til det foregående poenget om gjennomgående motiver jeg synes går igjen i mye (men selvsagt ikke all) litteratur av norske kvinnelige forfattere. Det det i allefall ikke var ment som er en generell påstand om "kvinnelitteratur" - som jeg forøvrig ikke bruker i anmeldelsen av åpenbare grunner.
Jeg ser provokasgrunnalget ditt, og jeg beklager dersom utsagnet mitt på noen måte skulle oppfattes som noe mer enn en personlig opplevelse av enkelte litterære verk. Av: Therese - 01 Oct 2009 Om du ikkje meiner at litteratur skrive av kvinner kan båssetjast, bør du la vere å skrive det. Og dersom det er nokre særskilde bøker du kjem i tankar om (evt skrive av kvinner) når du les Magda, kan du referere til desse.
Det er faktisk ikkje mogleg å forstå det du skriv i meldinga annleis enn at det er likskap mellom norske kvinnelege debutantar, og at kvinner som skriv om kvinner har påfallande likskapar.
Når du først velger å gå inn og sterkt sementere ei slik oppfatting me eg som lesar gå ut frå at du er klar over kva det er du skriv, og at du står for det.
Dersom du ikkje står for dette, eller først no (når det blir påpeikt) kjem til å reflektere over kva du formidler, håper eg du frametter vil vere meir medvite før du slår fast at halvdelen av alle norske forfattarar kan kategoriserast utfrå tematikk. Av: Kristine Tofte - 01 Oct 2009 Jeg er veldig enig med anmelderen her. Jeg tror ikke hun mener at alle norske kvinnelige forfattere skriver ganske like historier,med like "symboler", men veldig mange gjør det, og det er disse det refereres til. Av: Lise - 02 Oct 2009 Det ville vore interessant å lese ein sak om dette i Studvest, om fellestrekk mellom navngitte verk.
Det er lett for at ein tenker "typisk kvinneleg" etter å ha lese til dømes tre romanar med visse fellestrekk same haust, men å derifrå samkategorisere forfattarar flest ut frå kjønn er drøyt.
No er ikkje dette ei uvanleg øving blant norskebokmeldarar, men Studvest er eit blad av og for akademikarar som er i ferd med å danne seg ei meining om verda. Derfor er det verdt å reflektere over kva haldningar ein formidlar, i dette tilfelle at det "er noe med romaner skrevet av kvinner".
Print
