«Flinkisfugler» til Urørtfinalen

Hvorfor akkurat navnet Machine Birds?

— Opprinnelig kalte vi oss bare «Eberson/Skranes Duo», et erketypisk navn på et jazzband. Det ble litt kjedelig, sier vokalist Maria Skranes.

Hun har spilt med venninnen Marte Maaland Eberson siden 2006, men det var ikke før i fjor de fant frem til bandnavnet og det musikalske uttrykket som i dag har tatt dem til Urørtfinalen.

— Navnet dukket opp da vi kom over en layout som het «Machine Birds» på MySpace-siden vår, forteller synth-Marte, som mener navnet kler dem godt.

— Vi bruker jo forskjellige maskiner og elektroniske duppeditter i musikken vår, forklarer hun.

Urørt skriver at dere er «uten tvil noe av det vakreste som har kommet fra Urørt i år». Hvordan vil dere selv beskrive musikken?

— I jazzmiljøet vi tilhører blir jo dette sett på som ganske streit, vanlig pop. Mens noen av venninnene mine som studerer på BI synes det låter kjempesært, sier Marte.

Duoen synes ikke det er lett å sjangerbestemme si egen musikk, som har innslag av både jazz, pop og elektronika.

— Det er alt fra hvisking til roping, konstaterer Maria.

I tillegg til å spille i band går dere på jazzlinja ved Griegakademiet, og jobber som piano- og sanglærere. Er dere ikke redde for å pådra dere et såkalt «flinkisstempel»?

— Det stempelet har vi fått allerede, kommer det lynkjapt fra en lattermild Maria, som med ett tar på seg en litt alvorligere mine.

— «Flinkispop» er et provoserende begrep, det er jo negativt ladet. Hvorfor skal det være dumt å være flink som musiker?, spør hun uten å få noe svar, og fortsetter:

— Indiebølgen som har preget musikk-Norge de siste årene fremstår litt sånn «Vi kan ikke spille, men vi føler veldig mye, altså». Men musikken kan være minst like ektefølt selv om man er skolerte musikere.

Én ting er «flinkisstempelet», men hvilket forhold har dere til uttrykket «jenteband»?

— Jeg liker ikke det begrepet i det hele tatt, sier Maria og rynker på nesen.

— Folk spør oss hvordan det er å være eneste «jenteband» i Urørtfinalen, og da tenker jeg sånn: Selvfølgelig burde det være jenter i finalen! Hvorfor skal det overraske noen?

Hvordan er nervene nå rett før finalen?

— Vi gleder oss veldig mye, svarer jentene i kor. De hevder begge å ta det hele med knusende ro, men etterhvert melder konkurranseinstinktet seg.

— Når jeg leser om de andre finalistene leser jeg om plateinnspilling, managere, bookingapparat og stipendstøtte. Det er veldig langt unna vår virkelighet, sier Marte, som oppgitt forteller om uteblitt støtte fra Frifond på grunn av at bandet bare består av to medlemmer.

— Vi trenger den førsteplassen, sier hun med et lurt smil.