– Jeg bruker mye tid på Facebook, sier Sivert Mordal Nerbøvik som sammen med Inga F. Ellingsgård sitter på HF-biblioteket og leser. Og er litt på Facebook. De to studerer henholdsvis lektorutdanning og utviklingsstudier.

– Facebook står alltid på. Når jeg er flink, da sjekker jeg bare når jeg hører at det har skjedd noe, sier Ellingsgård.

– Det er en dårlig vane. Jeg og vennene mine snakker en del om Facebook, og vi er klar over at vi er hekta. De fleste andre jeg kjenner har samme refleks som meg, at man alltid logger på Facebook når man er på nettet, sier Mordal Nerbøvik.

De innrømmer at en del av studiedagen forsvinner på nettstedet.

– Men det er på dagtid det skjer mest, for da er jo alle på lesesaler og på forelesninger og kjeder seg, forklarer Ellingsgård.

Facebook-mester

Sissel Knutsdatter Lenvik har skrevet masteroppgave om Facebook, der hun intervjuet elever på videregående om deres holdninger og vaner i forhold til Facebook.

– Noe av det mest interessante var at de så for seg at det bare var de nærmeste som kunne se det de skrev. De skrev alltid til et spesifikt publikum blant sine venner, og tenkte sjelden på at det var tilgjengelig for hele vennelisten, forteller hun.

Mordal Nerbøvik kjenner seg igjen:

– Jeg ser for meg de som pleier å kommentere. Men jeg vet jo at det er flere som kan se det.

Facevettreglene

– Det viste seg at ungdommene hadde klare regler og normer rundt det å dele. Det var negativt å dele for mye eller for personlig. Man skulle helst være morsom og ikke være kjedelig, forteller Knutsdatter Lenvik.

– Jeg legger ikke ut for mye, men har venner som deler altfor mye, sier Mordal Nerbøvik.

– Jeg legger mest ut bilder, eller hvis det har skjedd noe ekstra. For eksempel hvis jeg har hoppet i fallskjerm. Ikke at jeg har gjort akkurat det, da. Men jeg orker ikke å skrive at jeg har spist baconpølse til middag, sier Ellingsgård.

Å «facebooke» folk

Knutsdatter Lenvik forteller at en av informantene fortalte om hvordan man «facebooket» folk, som en parallell til å «google» folk. Masterstudenten forklarer dette med at vi alle er nygjerrige, og Facebook gjør det mulig å komme nærmere alle de saftige detaljene selv.

– Hvis kompiser har truffet en dame, da må jeg inn å «stalke», forteller Ellingsgård.

– Jeg er ikke en stor snoker. Jeg tror det er en jenteting. Det er uansett veldig kjedelig å snoke på jenter. Alle bildene ser helt like ut, fordi de gjør seg til, sier Mordal Nerbøvik.

De to er ikke så opptatt av hvordan de fremstår på Facebook.

– Jeg tenker over det, men bryr meg ikke så veldig. Det fins ikke et eneste seriøst bilde av meg på Facebook.

– Sprer informasjon raskt

Facebook blir til stadighet brukt for å mobilisere, men initiativtaker bak rosetogene i Bergen mener at sosiale mediers særegenhet blir overhypet.

– Mobiliseringen etter 22. juli viser hvilket fantastisk potensial Facebook har. Dette har vi også sett i Midtøsten, der hele revolusjoner har blitt annonsert to uker på forhånd. Dette er «bottom-up», arrangert fra grasrota, sier Jill Walker Rettberg, professor ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen.

I Bergen ble det arrangert markeringer 23. og 25. juli. Initiativtaker Simen Willgohs forteller at den første markeringen hadde omtrent 2 500 deltakere på Facebook, og at markeringene to dager senere hadde i underkant av 10 000 deltakere på Facebook.

– Men mellom tretti og femti tusen møtte frem til rose- og fakkeltoget den 25. juli. All mobilisering skjedde i løpet av 24 timer før begge markeringene.

Willgohs vil likevel ikke gjøre Facebook til den avgjørende faktoren her:

– Bak mønstringene i Midtøsten og etter 22. juli lå det en enorm kollektiv vilje til å gjøre noe. Uten den vil verken Facebook eller noe annet verktøy eller form for mobilisering fungere.

Willgohs tror Facebook og andre sosiale mediers særegenhet blir overdrevet, men at de får en spesiell funksjon når det gjelder å spre informasjon raskt mellom mennesker.

Livet med «Face»

– Å skrive er i utgangspunktet å være alene, sier UiB-professor, som mener Facebook problematiserer skillet mellom privat og offentlig.

– Vi trenger hverandre, vi er sosiale vesener. Dere kjenner alle sitatet til John Donne: «Et menneske er ingen øy», sier Jill Walker Rettberg, professor ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen (UiB). På Studentersamfunnets møte, «Hva var vel livet uten deg? Fem år på Facebook», forklarte hun blant annet hvorfor vi bruker Facebook.

– Vi har alltid hatt behov for å dele, og før viste vi frem fotoalbum til alle som kom over dørstokken.

Walker Rettberg stilte også spørsmål til hva som skjer når skillet mellom det private og det offentlige blir mer flytende.

Hun forteller om en lektor ved UiB som tidligere i år skrev på Facebook at hun var lei av eksamensoppgaver. Det ble naturligvis bråk.

– Det var nok tiltenkt en begrenset del av hennes Facebook-venner, og snakket som privatperson. En del problemstillinger blir reaktualisert gjennom Facebook og andre sosiale medier, blant annet lojalitetsplikt til arbeidsgiver. De gjør det også vanskeligere å skille mellom offentlig og privat, sier professoren.

– I mange andre samfunn er det å ha et privatliv helt uaktuelt. Jeg ønsker likevel å kunne dele bilder med utvalgte venner på Facebook, og regne det som privat.