Bergen for sine føtter

Honningbarna og Oslo Ess

Vi møter Honningbarna og Oslo Ess på Kvarteret. Førstnevnte er årets Urørt-vinner, sistnevnte tapende finalist.

– Vi hadde trodd det skulle følest mer gjevt å vinne finalen, men det ble i grunnen en litt blandet følelse. Oslo Ess var så sympatiske at det ikke føltes så bra som vi hadde håpet, sier medlemmene i Honningbarna.

Under Urørt-finalen fikk gruppene en så god tone seg imellom at det kulminerte i en felles mini-turné som snart avsluttes. Lørdag kveld spilte de på Hulen.

– Vi er forelska i Bergen, og har bare gode opplevelser her, selv om vi ble kastet ut backstage sist vi var her, forteller 19-åringene i Honningbarna.

Politisk manifest

Punkbandet fra bibelbeltet, nærmere bestemt Kristiansand, har på tross av sin unge alder og korte karriere rukket over mye: Både en EP og et album har bandet på samvittigheten.

– Vi er veldig fornøyd med debutalbumet vårt, men kanskje var det litt forhastet, vi fikk litt panikk når vi var ferdige, sier de.

– Dere har ganske eksplisitte politiske budskap i tekstene deres. Kan dere stå inne for tekstene deres om ti år, eller er de preget av at dere er så unge?

– Vi tror det, men man vet jo aldri. Nettopp alderen er kanskje en fallitterklæring, etter hvert som du blir eldre gir en kanskje mer opp åpenbare standpunkt, mener Valberg.

– Vi har et litt annet standpunkt. Vi tar sympati med personer som historien ikke glorifiserer, som ellers ikke kommer fram i lyset på en positiv måte, sier Knut-Oscar Nymo, bassist i Oslo Ess.

Platenostalgi

Debutalbum til tross: Begge bandene frykter at plateformatet har mistet mye av den slagkraften det hadde tidligere.

– Nå for tiden hører folk stort sett på Spotify gjennom fislete høyttalere fremfor å faktisk sette seg ned og lytte på et spesifikt album, mener Nymo.

Valberg er enig.

– Selve lytteprosessen er forandret, og har blitt mer upersonlig. Vinylen gir for eksempel assosiasjoner til noe mer utover å bare høre på albumet. All møblementsmusikk, musikk folk har på i bakgrunnen, mister denne sjarmen.

Norsk på norsk

Oslo Ess og Honningbarna synger på norsk, en tilsynelatende økende tendens i dagens musikk-Norge.

– Den store forskjellen fra tidligere er vel at den norskspråklige musikken nå er bra, mener Oslo Ess-gutta.

– Når man synger på norsk blir musikken mer fast i formen; språket fungerer som et bindemiddel mellom artist og publikum, og det blir så mye mer personlig, mener vokalist Valberg.

Norma Sass

Norma Sass sitter på nabobordet i Stjernesalen, og hilser på Honningbarna og Oslo Ess når de kommer inn. Oslobandet, som fikk sine første avisoppslag på videregående, og måtte lære seg å spille og lage sanger mens de var på norgesturné, er nå ute med debutalbumet, som ble unnfanget i havgapet på Giske utenfor Ålesund.

– Hvordan er det å være musiker i Norge?

– Det er ganske luksuriøst i forhold til andre land. Det er mange statlige støtteordninger, og vi bor og spiser godt når vi er på turné. Utenlandske artister ler av hvor fantastisk vi har det, forteller vokalist Thea Glenton Raknes.

Likevel er ikke bandlivet alltid en glamorøs affære for fem studenter.

– Hverdagen er litt tøff når vi ikke er på turné, da er det knekkebrød og studielån som gjelder, sier Elin Lie.

– Dessuten må vi ofte dekke konserter med honoraret vi får for å spille. Det er vanskelig å tjene penger som musiker, supplerer Susanne Benjaminsen.

Hun mener at konkurransen om spilleoppdrag har tilspisset seg.

– Platemarkedet har endret seg, og derfor har konsertmarkedet også endret seg. Det har nok blitt større rift om konsertene.

Utypisk norsk

– Norsk musikk har gjennomgått en revolusjon de siste årene. Det har vært en oppblomstring av band, i alle mulige slags sjangre, som igjen inspirerer andre til å begynne å spille. Samtidig virker det som at folk er genuint interesserte i ny lokal musikk, sier de unisont.

Selv høster bandet inspirasjon fra blant annet unge menn fra Loddefjord.

– Vi blir nok påvirket av band som er litt skranglete, som Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen. Vi liker det der vennegjeng-konseptet, fordi det var slik vi begynte, sier Raknes.

Nå etterlyser bandet at flere norske musikere tar steget utenfor Norges grenser.

– Det er få norske band som gjør det bra i utlandet, og vi håper de kan komme mer ut. Det er i hvert fall målet vårt, sier Ida Lie.

Casa Murilo

Oslo-gruppen Casa Murilo er siste band ut. En forsinket lydprøve i Teglverket gjør at vi må smøre oss med tålmodighet, og intervjuet finner sted lenge etter de andre.

Bandet, som også kom ut med sitt debutalbum nå nylig, har en noe spesiell historie. I 2008 møtte engelskmennene Dan Hesketh og Chris Winfield to norske jenter i Brasil, ble forelsket, og reiste etter hvert til Norge. Eller, så enkelt var det visst ikke.

– Det var mange faktorer inne i bildet, forteller Chris, og tar en slurk av halvliteren sin.

– Jeg og Dan kjente hverandre ikke før vi flyttet til Brasil engang. Vi møttes gjennom en felles venn i disse eksotiske omgivelsene. Og så kom Murilo, sier de.

Murilo er brasilianeren som ifølge Hesketh og Winfield forandret livene deres.

– Murilo er personen som introduserte oss for jentene våre. Han er en «awesome guy». Vi kan helt ærlig si at uten han hadde alt sett helt annerledes ut. Vi elsker Murilo. Han er den kuleste personen vi har møtt, sier Dan.

– Bandnavnet er en hyllest til han. «Huset til Murilo» må for oss være den kuleste plassen på jord.

Fant sammen igjen

At de to britene likevel begge endte opp i Norge var imidlertid ikke planlagt.

– Jeg flyttet etter hvert til Norge, mens Chris ble igjen i Brasil. Vi trodde egentlig at vi aldri ville se hverandre igjen. Men seks måneder senere flyttet også han til Norge, sier Dan.

– Men jeg fulgte ikke etter han altså, repliserer Chris, og ler.

Den første tiden i Brasil beskriver de som en krise.

– Vi hadde ingen venner, kunne ikke språket, og hadde i grunnen ingenting. Musikken ble en måte å uttrykke disse følelsene på, sier de.

Tilbake i Norge begynte de å gjøre alvor av musikerplanene.

– Vi inviterte noen venner til leiligheten og startet å spille. Vi passet på å stå foran døren slik at ingen kunne flykte. Og så begynte plutselig Freddy (trommis Fredrik Baden, journ. anm.) å tromme på noe. Fra der av ballet det bare på seg, og flere medlemmer kom til.

Bergenskjærlighet

Under by:Larm ble Casa Murilo gode venner med Kakkmaddafakka. Og møtet med bergensbandet ble såpass spesielt at Casa Murilo bestemte seg for å covre låten «Restless» under konserten på Teglverket.

– Hatten av for Kakkmaddafakka, de er det beste livebandet i Norge. Derfor føltes det naturlig å hylle dem gjennom en coverlåt.

– Om du hadde stilt opp hundre band, og jeg hadde vært nødt til å velge hvilket band jeg mest ville se, hadde jeg valgt Kakkmaddafakka, sier Chris.

Men det er ikke bare Kakkmaddafakka som får ros av Casa Murilo. Også resten av bergensmusikerne får unison skryt.

– Jeg kunne gått på en festival med bare bergensband, sier Chris.

– Vi elsker musikkscenen i Bergen. Det er fascinerende fra et Oslo-perspektiv, å se all den gode musikken fra Bergen. Det er rett og slett en unik solidaritet her i byen, tilføyer Dan.

Samtalen når med ett et eksistensielt nivå, og Dan utbryter at albumtittelen deres «Lifting Ships», viser til nettopp «denne kollektivismen».

– Folk blir stadig mer fragmentert i det moderne samfunnet. Vi vil binde folk sammen gjennom musikken vår, og skape en solidaritet. Fellesskap. Med «Lifting Ships» mener vi en bølge som reiser seg opp og løfter alle sammen. Denne kollektive kraften hjelper deg fremover, til det som betyr noe, utdyper Dan.