Ambisiøs, men forvirret Varg

«De døde har det godt» er den ellevte Varg Veum-filmen i rekken, og en begynner å bli rimelig klar over hva en går til. Selv om denne filmen har mange av kjennetegnene fra de tidligere filmene, prøver regissør Erik Richter seg på noen uforutsigbarheter. Det fungerer delvis.

I denne filmen inkluderes Vargs kjæreste, Karin (Lene Nystrøm), mye mer enn tidligere. Hun jobber på Nav og har problem med å skille privatliv og arbeid. Dette gjør Varg (Trond Espen Seim) irritert og bekymret, og det viser seg at hans sak og hennes arbeid har en sammenheng. Det tærer på forholdet og den filmatiske behandlingen av dette er intet mindre enn slett håndverk. En blir vitne til et par som må tvinge frem unaturlige replikker om hvor bekymret de er for hverandre. Nystrøm har utviklet seg skuespillermessig, men det hjelper lite når replikkene, spesielt i filmens første halvdel, er såpass tilgjorte.

Historien er spennende, selv om den har tatt på seg en litt for stor oppgave med å belyse menneskesmugling, maktfylte herreklubber og buekorpskniving på 90 minutter. Det er bra at Richter har ambisjoner, men disse kunne med fordel vært fordelt på flere filmer. Men kvalitet til side; historien i seg selv er absolutt underholdende. Det er bare synd at dette ikke er nok.

Et av lyspunktene er at filmen er ganske morsom. Den ironiske undertonen til buekorpsene og de høytstående mennene får meg til å trekke på smilebåndet et par ganger, spesielt når dette skjer i takt med Vargs hevede øyebryn og skjeve smil. Det er bra at noen tør å tulle med Bergen.

Karakterne er dessverre utrolig statiske og forutsigbare, og ambisjonene til Richter kunne her vært større. Filmskaperne har litt å gå på når det gjelder å finne ut av hva en skal dyrke. De bør satse mer på ironisering av bergensfenomen, i tillegg bør de styrke kvaliteten på dialogene. Veum-gjengen må finne en type problematikk som de klarer å gjennomføre. Vi får satse på at alle gode ting er tolv.