BIFF: Åpner for mye, vil for lite

Det kan hende jeg er litt fordomsfull, men jeg er av det syn at filmer som omhandler homofili og seksuell eksperimentering enten er svært dårlige eller svært gode. Ingen mellomting. Nå har jeg innsett at dette ikke stemmer, for «Apejentene» er en film som omhandler begge overnevnte tema, men som ikke passer i noen av kategoriene. Den åpner for mye, vil for lite og blir middelmådig.

Filmen sentreres rundt 15-årige Emma, som på overflaten ser ut til å ha god selvtillit og som mestrer alle utfordringer. Dette endres når hun starter på rideskole og møter den begavede og mer beherskede Cassandra. Med en blanding av sjalusi og beundring trekkes de mot hverandre, og gradvis mister Emma kontrollen. Hennes syvårige lillesøster Sara blir samtidig mye overlatt til seg selv, og prøver å forstå den seksualiserte verden og hennes rolle i den.

Med «Apejentene» har regissør Lisa Aschan satt fokus på viktige tema som (selv)kontroll, mestring og fortrenging av egne følelser. Problemet er derimot at disse temaene er relativt oppbrukte, og fordrer dermed en god dose kreativitet og problematisering for å fange seeren. Det klarer ikke Aschan i denne filmen. Emma er en karakter som krever en dyptgående innsikt i hennes liv og personlighet, men en får aldri noen forklaringer på hva som har formet henne til den hun er. Dette kan i teorien virke interessant, men det gjør at en mangler svar på essensielle spørsmål. En kommer ikke dypt nok inn på karakterene og utfallet av dette er at dialogen til tider virker falsk. «Apejentene» åpner for gode problemstillinger, men fullfører ikke.

De beste skuespillerprestasjonene og den beste karakteren får en gjennom Emmas lillesøster, Sara. Å se seksualitet bli utforsket fra et barnesinn er sjelden vare, og dette har regissør Aschan lykkes med. Det er morsomt, dyptgående, sjokkerende og rørende; slik en film med seksuell utforskning kanskje bør være. Det er bare synd at dette ikke kan sies om større deler av filmen.