BIFF: Øyet som ser

Vi er i Buenos Aires, året er 1982. Argentina blir styrt med jernhånd, men militærdiktaturet begynner å slå sprekker. Folket vil ha frihet, vi har hørt historien før. Denne historien, derimot, handler om Marita, en 23 år gammel pike som nettopp har blitt ansatt som inspektør ved en såkalt eliteskole. Mr. Biasutto, rektors høyre hånd, fatter interesse for denne unge, vakre piken, og innlemmer henne i suksessoppskriften for å styre en god utdanningsinstitusjon. Kontroll. Overvåking. Disiplin. Mannen med bart har selvfølgelig ikke rent mel i posen, for hvem har rent mel i posen i befatning med 23 år gamle argentinske piker? Stakkars Marita er både naiv og forvirret, noe som viser seg å bli en uheldig kombinasjon. I tillegg til alt dette er hun også full av uutforsket seksualitet, og fatter fort interesse for ungguttene på skolen. Det hele er altså relativt intrikat.

«Det Usynlige Øyet» er en estetisk flott film. Bildene er vakkert komponerte, og hele filmen bærer preg av en veldig gjennomtenkthet. Dessverre står ikke historien helt i stil med det visuelle. Det går uendelig sakte. Kjempesakte, hele tiden. Lite reell handling, dialogene er enten veldig eksplisitte eller totalt irrelevante. Marita er både forståelig og totalt uforståelig, og vanligvis er det en ganske fint grep, men her blir det nesten litt slitsomt. Ikke før helt på slutten skjer det noe. Det er ikke nødvendigvis sånn at det må skje noe hele tiden, men det må finnes visse elementer som holder på publikums oppmerksomhet. Dette er en av de filmene man kan diskutere til det uendelige. Noen vil være enig, andre dypt og sjelsettende uenig. Uansett. Jeg gjespet.