BIFF: Beatle på spirituell ferd

Martin Scorsese har laget enda en dokumentar om en av rockens storhelter. Denne gangen er det George Harrison, «the Beatle that changed the most», som står for tur. Livet hans tar opp i seg store deler av den popkulturelle skolesekken - fra den britiske teddyboy-tidligpopen, via LSD-rusens besnærende frie kreativitet mot det spirituelle, meditasjon, sitar og hare krishna. Formatet er ambisiøst, filmen varer i ikke mindre enn 3 timer og 45 minutter.

Filmens store styrke ligger i «rare footage-aspektet». Her vrimler det av totalt ukjente opptak, videoer, og fotografier av Harrison og co. som i seg selv er nok til å få enhver Beatles-nerd til å væte sengeklærne. Scorsese har også fått tilgang til Harrisons private familievideoer og dagboknotater - juicy!

Filmens første del tar for seg Beatles-årene frem til 1970. I tillegg til alle de ukjente opptakene støtter Scorsese seg her på nye intervjuer med de gjenlevende Beatles'ene, produsent George Martin, Eric Clapton og Klaus Voorman, i tillegg til eldre intervjuer med Harrison selv. Her havner filmen midt mellom Beatles-dokumentar og George Harrison-dokumentar, som gjør at den ikke egentlig er tilfredsstillende som noen av delene. Vi får ikke noe utfyllende bilde av Harrison selv, og viktige hendelser i Beatles-historien forbigåes i stillhet.

Heller ikke som bilde av tiden, the swinging sixties og 68-opprøret, er dokumentaren beskrivende. Hvor blir det av viktige samtidige inspirasjonskilder som Bob Dylan, Stones-gutta, The Who osv? Filmens fokus blir plutselig George Harrisons spirituelle ferd mot indisk kultur, med mentorene Ravi Shankar og Maharishi som de viktigste forklarende faktorene for Harrisons musikalske utvikling. Jeg oppfatter dette som en påtvunget vinkling. Hør på George Harrisons første soloalbum «All Things Must Pass» og det er innlysende at en artist som Bob Dylan har hatt mye mer å si for Harrison enn indiske tåkemenn og tablarytmer (og godt er dét!).

Sammenlignet med Scorsese's premissleverende musikkdokumentarer «The Last Waltz» og «No Direction Home» blir «Living in the material world» for platt, langdryg, dårlig vinklet og kjedelig klippet.