BIFF: Bolivia rundt, og rundt litt til

I La Paz, i motsetning til mange andre byer, bor de rike nede i dalen og ikke oppe i åssiden. I dette familieportrettet av en film møter vi en rik alenemor som bor i et stort hus med en stor og flott hage, sammen med sine tre bortskjemte barn. De lever et rolig liv, hvor noe stort sjeldent skjer. Moren jobber for mye, datteren er vrang, den eldste sønnen er sexgal, mens den yngste for det meste sitter på taket og plystrer uten at noen vet det, eller uten at noen bryr seg om å vite det. Under samme tak bor også familiens to tjenere, som er med på tegne opp kontrastene mellom det å være fattig og rik i et fattig land. Ved hjelp av små glimt og historier blir vi fortalt om livet utenfor de store hvite murene. Det hele fremstilles som en stor boble i forhold til de store kontrastene som finnes i Bolivia.

Dette er først og fremst en historie om en dysfunksjonell og rik familie i La Paz, men det er også en film med et dysfunksjonelt formspråk. Filmen har ved unntak av én scene, konstant panorering både vertikalt og horisontalt, og enkelte tilfeller begge veier samtidig. En kan kanskje kalle det interessant, men en kan også kalle det et feilet eksperiment. I tillegg til at en kan ende opp svimmel, fører snurringen til at mye av filmens handling og karakterenes samhandling foregår bak kameraet. Panoreringen fører til at en mister fokus på hva filmens historie er og i stedet roterer hodet i motsatt retning, for å prøve å få med det som er i bildet før det forsvinner ut av bildekanten.

Det er egentlig litt synd, for det er interessant å se kontrastene og livet til en rik familie i et fattig land, om hvordan de forholder seg eller ikke forholder seg til resten av samfunnet, men det er ikke så kjekt når filmens form ødelegger for innholdet.