Ole Roos’ film «Hærverk» fra 1977 forteller historien om Ole Jastrau. Han arbeider som litteraturkritiker og kulturredaktør i Dagbladet, og fører ellers et harmonisk liv sammen med sin kone og sønn. Både i arbeidslivet og privat omgås Jastrau mennesker med borgelige holdninger. Selv vil han ikke ta noe politisk standpunkt, men at hans sympatier er hakket mer radikale enn hans kollegaers, skinner likevel gjennom. Når en venn fra Jastraus fortid, kommunisten Sanders, sammen med den fordrukne forfatteren Steffersen, ringer på døren, begynner Jastrau å miste fotfestet. Han konfronteres med sin nåværende livsstil, og begynner, som et resultat av dette, å distansere seg fra den. Sammen med Steffersen blir Jastrau snart fast gjest på de lugubre barene, pleier omgang med prostituerte og våkner regnvåt i rennesteinen med spy på skjorta. Kona og sønnen forlater ham, han slutter i jobben og bruker opp alle pengene sine på alkohol.
«Hærverk» serverer oss en ubehagelig skildring av en mann som mister meningen med livet. Han innleder en kamp mot sitt gamle selv, men oppdager raskt at det ikke er lett å forandre seg, når man ikke vet hvem man ønsker å bli.
Det er ikke langt mellom de nedverdigende situasjonene Jastrau havner i. Mot slutten av historien avløser den ene ydmykelsen den andre. Filmen blir vondere og vondere å se på, helt til man, etter to timer i kinomørket, begynner å irritere seg. For denne filmen varer litt for lenge. Nachspielsamtalene klarer i starten gi oss et nakent innblikk i det destruktive vennskapet som utvikler seg mellom Jastrau og Steffersen: Et vennskap mellom to mennesker som ikke lenger er i stand til å bry seg om andre enn seg selv. Mot slutten av filmen øker imidlertid disse scenene, både i hyppighet og i varighet, og klarer ikke lenger å tilføre handlingen noe.
«Hærverk» er ingen skjellsettende film, men er, til tross for sin langtekkelighet, en god og ubehagelig beretning om en mann som mislykkes i søken etter seg selv.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.