BIFF: Eks-bille + Prada-prinsesse = sant

Personlig har jeg vært storfan av Jim Sturgess siden han sørget for at jeg for alvor ble Beatles-frelst. Anne Hathaway, derimot, har liksom ikke blitt noe mer enn prinsesse på prøve, før nå. Hennes solide utførelse får de karakteristiske Bambi-øynene til å bli på grensen til ironiske. Her møtes de to i et romantisk drama, og det er slettes ikke så verst.

Det er graduasjonsdag, 15. juli 1988, og helt spesielle følelser oppstår mellom den smarte, snusfornuftige jenta med de runde brilleglassene og den hemningsløse kjekkasen med 80-tallslugg. Følelser er som kjent ikke alltid enkle å hanskes med, og de blir enige om å bare være venner. Årene går, vennskapet består, og datoen skal visst ikke glemmes så lett.

Selve handlingsforløpet er - ikke overraskende - noe forutsigbart. Sturgess og Hathaway opprettholder likevel den intense kjemien de to karakterene har hele veien uten problemer - det er nærmest ulidelig å bevitne de to som «aldri» får hverandre. Den underliggende frustrasjonen over å aldri helt nå frem til hverandre blir uttrykt svært godt hos dem begge.

For selv om hovedpersonene vekselvis klatrer og faller på hver sin karrierestige, i hver sin del av verden, holder de kontakten og vender stadig tilbake til «hva hvis»-spørsmålet. Valgene som tas føles feil for dem begge, der den ene blir søppel-tv-vert med utagerende forhold til alkohol og damer, mens den andre «kjører safe» og blir lærer og samboer. Nye valg tas, og rollene av livssuksess byttes - likevel uten videre hell. Men kanskje, en dag, vil de innse at de hører sammen.

Gode kjærlighetshistorier er aldri feil, men til tross for at denne er herlig rosenrød og dramatisk nok - samt jevnt krydret med friske vittigheter - blir den dessverre litt langtekkelig. At det kun er klesstil, frisyre og hårfasong som endrer seg underveis, er samtidig en detalj som fremstår litt amatørmessig, siden handlingen strekker seg over 23 år. Sturgess som gråpus med rynkefritt fjes blir noe pussig.