BIFF: Fascinerende, men mangelfull hverdagsrealisme

Det har vært dystre år for avisbransjen etter årtusenskiftet. Etablerte papiraviser gir ut sluttpakker, legges ned og kjemper en daglig kamp for å overleve. Trenger vi dem egentlig når vi nå har Twitter, Wikileaks og nettavisene? «Noen historier ligger bak det en kan finne i databasen» innledes det med i «Page One: Inside The New York Times». I løpet av filmen får vi bekreftet dette. En får følge den 150 år gamle avisen gjennom ett år og se hvordan journalister og redaktører møter de daglige dilemmaene i forhold til dybdejournalistikk.

Det er en relativt rolig dokumentarfilm, til tross for at hverdagen til intervjuobjektene er svært hektisk. Den når få høydepunkter, og en kan til en viss grad undres over hva som egentlig er filmens hensikt. Det filmen derimot preges av, og som er dens styrke, er at den viser en svært realistisk fremstilling av avisbransjens daglige kamp. Den handler ikke kun om at det ville være utrolig negativt om The New York Times gikk under, men også om hva som ville vært konsekvensene av dette.

En av hovedpersonene i filmen er David Carr, en tidligere rusmisbruker som nå er reporter i New York Times, og det er gjennom det journalistiske arbeidet hans en får innsyn i noe av det mest dyptgående arbeidet som legges ned i gravejournalistikken – og hvordan Wikileaks og lignende ikke kan erstatte dette.

Selv om «Page One: Inside The New York Times» tar opp viktige og interessante tema, sitter jeg igjen med en følelse av at den manglet noe. Det diskuteres blant annet i svært liten grad hvordan avisen jobber for å holde på leserne i dagens medierevolusjon. I tillegg har en hørt mye av det som tas opp før, derfor hadde dokumentaren tjent på å kutte bort noe av det overflødige og erstattet det med noe mer fremtidsrettet; for eksempel hvordan vil de jobbe fremover for å hindre papiravisenes død. Filmen er fascinerende, men dessverre litt for gjentakende.