BIFF: Gi meg en helt, takk

Det sies at det første man mister i en krig, er sannheten. Det høres strengt tatt ut som noe en ung, pretensiøs forfatter ville liret av seg, men det stemmer ganske godt overens med det dokumentaren «The Tillman Story» handler om.

Pat Tillman var en NFL-spiller som vervet seg til militæret etter 11. september, og dermed ga opp en godt betalt karriere som amerikansk fotballspiller. Som soldat ble han sendt til både Irak og Afghanistan, hvor han til slutt endte sine dager. Drept av amerikanske soldater på grunn av enten et feiltak eller inkompetanse, men det la militæret lenge lokk på.

Filmen viser hvordan familie og venner prøver å nøste opp mysteriet rundt hans dødsfall. Som militærets mest kjente vanlige soldat, og med et ansikt som oste soldat-posterboy, var ikke militæret sene med å lage en massiv PR-kampanje rundt hans dødsfall. Deres versjon var at han ble drept i et bakhold, mens han på heroisk vis ofret sitt eget liv for å redde sine medsoldater. Plutselig var han et effektivt PR-instrument i politikken.

Tempoet i filmen er litt ujevnt, og midt i filmen dveles for mye av tida på å vise oss Tillmans liv. Dette er for så vidt ikke så relevant dersom filmens mål er å vise oss militærets skandaløse behandling av episoden, og virker mer som en del av filmen fordi regissør Amir Bar-Lev har tilbrakt så mye tid med familie og venner at han har følt et behov for å vise oss hvem Tillman egentlig var. Som seer sitter man igjen med en følelse av at familie og venner gjør det filmen anklager militæret for å gjøre: skape et eventyraktig bilde av Pat Tillman som ikke stemmer helt overens med hvordan han egentlig var. Her burde regissøren i større grad tatt et valg om hva filmen skal handle om. Det er også først mot slutten man innser at høyeste politiske hold hadde kjennskap til den bevisste løgnen. Frem til da oppfattes dokumentaren nesten som et aldri så lite antiklimaks.

«The Tillman Story» tar derimot opp viktige problemstillinger, ikke minst viktigheten av en selvstendig og kritisk presse i krigssituasjoner, og her er det mulig å trekke paralleller til hvordan norsk presse dekker Afghanistan-krigen. Den viser også hvordan (des)informasjon brukes aktivt som et våpen i krigen, og at en så stor organisasjon som det amerikanske forsvaret er villige og kapable til å dekke over sannheten når det trengs. Den viser også hvordan de største fiskene slipper unna hver gang det skjer en militær skandale, mens de lengre nede på rangstigen må ta støyten.