BIFF: Gudfaren

Det finnes to typer menn. De som bryr seg, og de som gir faen. De som bryr seg er ofte gjenkjennelig på snille øyne, varme hender, flinkis-utdannelser og rene klær. De som gir faen er heller motsatt, og er ofte utstyrt med sneip i munnviken, uflidd hår, whiskyånde og sorte, stramme, hullete klær. Ja, og så har de lite, om ingen utdannelse og jobber som kunstner/musiker/journalist/forfatterspire. Det blir for stereotypisk, sier du? Nei, for type to finnes faktisk. Han heter Lemmy.

Ian Fraser «Lemmy» Kilmister er intet mindre enn en legende. Ikke bare var han med på å starte Motörhead og er den eneste som ikke har blitt utskiftet, han er Motörhead. Det er banalt, platonisk, stereotypisk, men sant. Han er rock ‘n’ roll.

Vi følger Lemmys såkalte hverdag, som i stor grad består av å drikke Jack Daniels på den legendariske Los Angeles-baren Rainbow, sitte i to-romsleiligheten sin og beundre den abnorme samlingen av nazi-effekter, en og annen konsert og henging med rockestjerner som Dave Grohl, eller skuespiller og regissør Billy Bob Thornton. Lemmy er ingen Bono, ei heller en Presley. Han flyr ikke med privatfly, han har ikke eiendommer i hytt og pine, og han drikker fint lite Magnum. Han er en ekte rockestjerne med en hang til whisky og en velsignet stemme.

Akkompagnert av intervjuer med mer eller mindre verdenskjente musikere, gir dokumentaren om Lemmy et grundig og ærlig portrett av en mann mødre har advart mot, mens fedre har digget i smug. Det er både trist og fint, og ofte morsomt å se hvordan et liv kan utarte seg. Som en sene fra den overfylte leiligheten hans, hvor far Lemmy og sønn snakker om å nedlegge samme dame, eller Lemmy som kjører tanks, iført solkorset og sadolue.

Alt i alt er det en lettbeint, underholdende film ispedd en innsikt i et menneskeliv man sjeldent ser i den type dokumentarer. Og selv om filmen hadde vært dårlig, så er nok Lemmy verdt 122 minutter av ditt liv uansett. Han er, som Dave Grohl så pent uttaler det, the baddest motherfucker in the world .