BIFF: Med æren i behold

«It is not suicide, but assisted death».

I denne HBO-dokumentaren tar regissør Peter Richardson for seg et svært så betent tema. Et tema med både gode og vonde konnotasjoner - alt etter hvem du snakker med.

«How to die in Oregon» begynner nokså treffende med den tradisjonelle gamle visa, «In My Time Of Dying», som setter standard og tema for den resterende seeropplevelsen. Vi møter i løpet av dokumentaren flerfoldige familier, enkeltpersoner, leger og motstandere, som på en eller annen måte er relatert til temaet, aktiv dødshjelp. Den opphetede debatten rundt valget om å ha muligheten til å ende sitt eget liv ble ikke mindre da staten Oregon i 1994 gjorde dette valget mulig for statens innbyggere.

På begge sider av debatten lar Richardson seeren møte personer som har sine meninger om det økende debatterte emne. Blant disse følger vi Cody Curtis, en 54 år gammel kvinne som med sin kreftdiagnose har valgt å få medisiner som gjør at hun kan ende sitt liv. Akkurat når hun vil. Med medisinene i nattbordskuffen ved siden av seg har hun hele tiden sin skjebne i egne hender.

Som tilskuer følger vi Cody og de andre personene i filmen gjennom en politisk og emosjonell kamp for å ha rett til å bestemme over sitt eget liv, når smertene fra sykdommen blir for stor. Hvordan, hvor og når det skal ende. Filmen blir i seg selv et svært så viktig bidrag i kampen for å normalisere et tema som er langt fra avtabuisert, og som både regissør og menneskene en møter i deres kuriøse marginale fase vil ha en bredere diskusjon om. Nevnte Curtis vil ha bort samfunnets uskrevne regel om at de som overlever mest smerte er de virkelige menneskene.

Filmen er en sterk opplevelse, og viktig. Det er vanskelig å ikke bli engasjert i debatten selv - noe som nok er et av regissør Richardsons hovedmål.

«I would like to drift off with grace».