To brødre og en baby

I likhet med Thomas Vinterbergs siste store film, dogmefilmen «Festen» fra 1998 er tematikken i «Submarino» også av det evige slaget: skyldsforlatelse, soning og grå, kald, desperat sosial determinisme av det skandinaviske slaget. Vinterberg illustrerer de mentale arrene våre foreldre risser inn i oss fra barndommen av gjennom en gjenkjennelig historie om to brødres kamp mot misbruk og egen menneskelige utilstrekkelighet.

Filmen begynner med et tilbakeblikk fra brødrenes oppvekst. Den alkoholiserte moren kommer full hjem til den kommunale boligen der sønnene hennes gjemmer spriten hennes og forsøker å ta vare på familiens yngste; en liten guttebaby. Senere ser vi dem begge som voksne: først Nicks hverdag på et herberge i Københavns Nordvest-kvarter, så lillebroren som siden barndommen har utviklet heroinavhengighet og sørger sin døde kone sammen med sønnen Martin på seks år. Nick drikker for mye, er voldelig, innbitt og innesluttet. Brødrene har ikke lenger særlig mye kontakt, men strever på hver sin kamp.

«Submarino» er god gammeldags sosialrealisme. Dette ses i de grågule, vinterkalde gatene, den avflassede malingen på de kommunale bygningene, på menneskenes bleke hud og disen som aldri letter over byen. Filmens perspektiv flyttes fram og tilbake i tid og er hele tiden symboltung. Da Nick i desperasjon og selvhat slår knyttneven mot telefonautomaten som minner ham om hans manglende evne til å snakke med broren, ødelegger han hånda. Den blodige knyttneven leges aldri igjennom filmen og synes som et relativt eksplisitt symbol på Nicks pinsler og hjelpeløshet.

Filmen viser i smertefull detalj den fortvilte situasjonen hvor begge brødre forsøker å unnslippe det som allikevel forplanter seg gjennom generasjoner: fra moren, til sønnene, endelig hos gutten Martin. Nedarvet skyldfølelse, utrygghet, angst. Det går et ekko i historien, og assosiasjonene går til Amalie Skrams lærdom om elendighetens determinisme, at vi er underlagt og overgitt vår skjebne. I Thomas Vinterbergs film vises dette allikevel med ofte karikerte og overdrevne grep. Når far kommer inn i sønnen Martins barnehage, hvit som et lik, med bøyd rygg, sakte bevegelser, tydelig heroinpåvirket, kjennes Vinterbergs indignasjon idet barnehagepersonalet ikke griper inn overfor denne åpenbare omsorgssvikt. Vinterberg lykkes ikke i å lage noe man ikke har sett før, men ender istedet opp med dyktig laget forutsigbarhet.