Dårlig kopi

Dersom du ikke har sett orginalen fra 1984, er The Karate Kid v.2010 sikkert en helt ålreit film. Will- og Jada Pinkett-sønn Jaden Smith er relativt flink i hovedrollen som den amerikanske ungdommen Dre Parker som blir tvangsflyttet til Kina av en overivrig mor. Jackie Chans Han er alvorstynget vedlikeholdsansvarlig i bygningskomplekset hvor mor og sønn flytter inn, og han tar seg av unge Dre når han kommer i trøbbel med en lokal guttebande. Sammen går de som trener og elev frem mot den store turneringen hvor Dre skal vinne tilbake sin tapte ære, mens Han sakte lærer seg å leve blant folk igjen.

Dette høres da ikke så aller verst ut? Joda, det finnes positive trekk i denne filmen, blant annet er kampscenene rimelig godt koreografert, og den dårlig skjulte promoteringen av Kina som turistland er godt filmet. La oss derfor glemme det faktum at det er kung fu, ikke karate, som er kampsporten som brukes og at navnet på filmen derfor er komplett idiotisk, at det er litt usannsynlig at en gjeng tolv-åringer er de skumleste bad-ass'ene som finnes i Kina, og at forsøket på en kjærlighetshistorie mellom Dre og den lokale fiolinistjenta Meiying bare blir poengløst siden de er tolv og å holde i hånden er det ultimate tegnet på oppnådd kjærleik. Filmen har altså sine feil og mangler, men det har da vel alle filmer?

Jo, slike feil kan man til en viss grad tåle i en film. Men, om du har sett orginalen, kan du umulig være spesielt imponert over den nye versjonen. Dre Parker er ingen Daniel Larusso, Han er ingen Miyagi, Cheng er ingen John Lawrence, Master Li er ingen John Kreese og «Jacket on, jacket off» er ingen «Vax on, vax off». Målt opp mot 1984-versjonen, er dermed «The Karate Kid» (2010) en stor skuffelse.

Norges Hollywood-alibi, Harald Zwart, har dermed gjort noe totalt unødvendig – han har laget en dårlig versjon av en klassiker. Det beste jeg kan si om denne filmen, er at den ga meg lyst til å se den ekte Karate Kid-filmen. Men det er jo ikke så galt, det.