Dø!

Åpningsscenen: To kjekke unge amerikanere flørter litt med flyvertinnen, de er på vei til Moskva for forretning og fornøyelser. Lite vet de om at det snart kommer til å regne massevis av elektriske ildkule-romvesen ned fra himmelen, og at disse kommer til å slakte hele Moskva på noen timer. Hele Moskva, unntatt de to amerikanerne, og beleilig nok, to deilige amerikanske jenter og en luguber forretningsmann.

Man skulle tro at et slikt massedrap ville utløse voldsomme følelser hos de gjenlevende. Man ville kanskje tenke at slike følelser ville manifestere seg i utagerende kroppsspråk, fortrukkede ansiktsuttrykk, hysterisk gråt og skrik. Tro om igjen. Setningen «OMG, I'm freaking out» gjentas riktignok noen ganger, men relativt blottet for innlevelse. Resten av filmen er akkurat som du tror at den er. Slåssing mot romvesen, noen av karakterene dør, noen overlever og forelsker seg. Sjelden har krig og kjærlighet vært mer forutsigbart.

Det fineste med filmen er bildene fra et helt tomt Moskva. Alene i verden – å bevege seg i et forlatt byrom, å stirre mot tomme skyskrapere, å høre en bilalarm ule mot trykkende stillhet. Den røde plass uten en turist i sikte, Kreml-festningen ruver upåvirket av døden som omgir den. En tom verden – en besnærende fantasi som ofte realiseres i apokalypsefilmen. Dessverre dveler ikke filmen lenge nok ved disse inntrykkene. Det hastes videre, intrigene mellom de lite troverdige hovedpersonene er i fokus.

«The Darkest Hour» er klisjépreget og full av dårlig skuespill, men disse faktorene er jo nærmest kjennetegn på apokalypsefilm fra Hollywood. Det verste er at den til alt overmål er direkte kjedelig. Det er godt gjort når verden holder på å gå under. Kanskje er det fordi man ikke identifiserer seg med karakterene, følelsene deres synes ikke, jeg har ikke noe inntrykk av hvorfor de prøver å overleve. Har de et barn som de ikke vil dø fra, en kjæreste de savner, noe de vil realisere i denne verden? Nei, de er bare teite amerikanere. Jeg heier ikke på dem, jeg vil at de skal dø.