En pinlig affære

De fleste har et forhold til russetiden — uansett om en hyllet, likegyldiggjorde eller boikottet den. Likevel betyr ikke dette at det nødvendigvis blir god film av det. Å sette russefeiringen som sosialpsykologisk bakteppe for den personlige reisen mot de «ekte verdiene» (samhold og kameratskap) er i seg selv litt sært, og når dette toppes med elendig manus og dårlige skuespillerprestasjoner, kan ikke resultatet bli noe annet enn en pinlig affære. I tillegg er det ikke annet enn tittelen som gir assosiasjoner til «Hjelp-filmene» med Chevy Chase.

«Hjelp, vi er russ!» handler i korte trekk om kameratene Markus og Robert som ønsker seg en uforglemmelig russetid med sex, alkohol og vill festing. At pengene til russefeiringen blir stjålet hindrer derimot dette. I tillegg jobber skolens rektor (Are Kalvø) og bygdens perverse lensmann (Kristoffer Joner) for å sabotere hele festen. Markus og Robert er derimot innstilt på å nå deres himmel på jord – russetreffet i Stavanger, og gjør dermed alt for å oppnå dette.

Ifølge Filmweb er «Hjelp, vi er russ!» en homage til 80-tallsfilmene «The Breakfast Club» og «Skulk med stil» – dette er ikke bare en krenkelse av regissør John Hughes, men også totalt feil. Likheten med førstnevnte Hughes-film er at en har samlet en gjeng stereotyper som må samarbeide mot et felles mål, men likheten stopper der. Manuset blir for dårlig, konfliktene for overfladiske og plottet for simpelt. En kan ikke bare sette en håndfull dårlige karakterer med påtvungede ulikheter sammen og tro at det blir bra underholdning. At Kalvø og Joner har blitt med i denne filmen kan ikke skyldes noe annet enn dårlig dømmekraft. De spiller derimot så bra en kan basert på et elendig manus.

Det kan tenkes at filmskaperne har spilt på at det skal være så dårlig at det blir bra. Men «Hjelp, vi er russ!» kan virkelig ikke skjule seg bak at dette er «god dårlig komedie». Dette er hverken kitsch eller camp. Dette er dårlig, og bare dårlig.