Familietragedie og feelgood

Matt King (George Clooney) har en ti år gammel trassig og forvirret datter, en 17 år gammel datter midt i et alvorlig tenåringsopprør og en kone som ligger i koma. Han er i tillegg i ferd med å selge et stort landområde som har gått i arv gjennom familien. Et nydelig område, som med et pennestrøk kan gjøres om til golfbaner, fritidsboliger, luksushoteller og næringsområder.

Alt dette foregår med Hawaii som kulisser, akkompagnert av trivelige små hawaiianske gitarsnutter og Clooney stabbende rundt i en stadig utilpass, nokså mild og veldig sympatisk karakter. Han virker aldri helt trygg på seg selv og heller ikke særlig modig. Dette er best eksemplifisert i scenen hvor han spør sin 17 år gamle datters venn/kjæreste, Sid (Nick Kruse), om råd til hvordan han skal oppdra sine egne barn og håndtere den pågående krisen. Sid opptrer som et komisk element gjennom filmen, som med et fårete glis og et dumt blikk serverer den ene idiotiske og upassende replikken etter den andre.

Tross et tragisk bakteppe hersker en munter stemning, godt hjulpet av smådumme og naive karakterer som bærer preg av en evig Syden-tilværelse, der de lever hverdagsliv kledd i utvaskede Hawaii-skjorter. Enkelte kostelige scener, Clooneys stadig gode skuespill, samspillet mellom ham og døtrene og finurlige og absurde små detaljer, gjør at man humrer seg gjennom scenene. En underlig letthet, tross alvoret som ligger til grunn.

Etter hvert som situasjonene tilspisser seg og dramaet begynner å ta en mer håndgripelig form, vender filmen mot et større alvor. Og med all sympatien som har bygget seg opp for karakterene, er det vanskelig å ikke la seg bevege mot slutten av filmen. Noen litt uventede vendinger gir en god menneskelig dimensjon til det hele. «The Descendants» er en fabelaktig film, med et godt grep om komplekse følelser og et stadig blikk for det ironiske og absurd komiske. Filmens evne til å troverdig forene sørging og forsoning med komikk og drama gjør den vel verdt å få med seg.