Fantastisk portrett av Maggie T

Filmen om Margaret Thatcher har fått både motstanderne og tilhengerne av jernkvinnen til å reagere. Tilhengerne synes hun blir fremstilt dårlig, motstanderne synes hun stilles i et for godt lys. Man har selvsagt egne oppfatninger av Thatchers rå politikk og politiske fremgangsmåte, men filmen handler om mennesket Maggie og hennes personlige politiske karriere. Filmen åpner med et møte med en gammel, litt tussete Thatcher som ikke lenger klarer å holde styr på fortid og nåtid. Sammen med Thatcher får vi tilbakeblikk på starten av hennes politiske karriere, da hun som pur ung kjøpmannsdatter får sin politiske åpenbaring. Filmen veksler hele tiden mellom fortid og nåtid.

I denne type portretter kan filmer ofte falle i en troverdighetsgrop, hvor seerne må legge godviljen til for å akseptere den unge utgaven som samme karakter og hvor de tjukke lagene med sminke på den eldre utgaven er for åpenbar. I «Jernkvinnen» er disse utfordringene taklet på en mesterlig og troverdig måte. Det har også mye med valg av skuespillere å gjøre. Meryl Streep er intet mindre enn genial i rollen som Thatcher. Fra sekundet hun dukker opp på lerretet er overbevisningen total. Jeg syntes heller ikke vi skal glemme prestasjonen til Alexandra Roach som også gjør en fantastisk jobb som unge, blåøyde Thatcher. Det er også verdt å nevne Jim Broadbent som er et friskt pust som Thatchers ektemann.

Uansett hva man måtte mene om hennes politikk, gir filmen et rørende og vakkert portrett av et barskt og modig menneske. Den gav meg både gåsehud og klump i halsen. Uansett hva man måtte synes om Thatcher er det vanskelig å ikke ta inn over seg hvilket foregangsmenneske hun har vært for kvinners stilling i den politiske verden. Noe av det viktigste var kanskje at hun aldri stilte spørsmål ved sin rolle der selv. Filmen demonstrerer dette veldig godt. Hun var hard, tøff og kompromissløs, og hennes pågangsmot burde åpenbart være et forbilde, også for jenter på venstre fløy.