Fint lite gørr

I den fjerde filmen får endelig Twilight-fansen det de har ventet på: bryllup, sex og det som verre er. Blant Twilight-fans vil jeg, med et snev av rødfarge i ansiktet, også regne meg selv. Jeg har ikke «Team Edward»-skjorte i klesskapet, men synes likevel at Twilight er nesten like glitrende som vampyrhud i solskinn. Det er flaut, men sant.

Starten er seig, men etter litt nøling og føling blir frøken Swan omsider fru Cullen, og det nybakte ekteparet reiser på bryllupsreise. I løpet av reisens første sju minutter skjer det som gjerne skjer mellom nygifte, men så er moroa over. Det er åpenbart vanskelig å være gift med en 109 år gammel vampyr, og det er tydelig også vanskelig for en 109 år gammel vampyr å miste dyden. Resten av bryllupsreisen blir for det meste brukt til sjakkspill.

Det er gjennomgående lite handling og mye romanse. Tenåringsjenter er ikke den største konsumenten av blodige voldsfilmer, men her blir det få torner blant rosebladene. Ordentlig vampyraction ser vi selvfølgelig ikke snurten av, men et par varulver dukker som vanlig opp. Jacob (Taylor Lautner) skaper som alltid kvalme, og for de som fremdeles liker varulver best, så kaster han skjorta i løpet av de første fem minuttene. Etter det bruker han sitt eneste ansiktsuttrykk og ser ut som en furten Justin Bieber.

Det er litt lite driv i filmen, men jeg kjeder meg absolutt ikke. Jeg fanges av stemningen. Bill Condon har gjort en god jobb med regien og stilmessig føler jeg at vi er tilbake til den nydelige første filmen i sagaen. Det er hele tiden litt dystert, uten å bli depressivt. Om det er kjærligheten mellom Bella og Edward, eller det at Robert Pattinson er deilig, vet jeg ikke, men jeg blir nesten litt betatt selv også. Tiden går forhåpentligvis raskt til siste film lanseres.