Fort og gæli

Vi har tydeligvis kommet til film nummer fem i «The Fast and The Furious»-serien, hvilket vil si at jeg har gått glipp av minst to. Heldigvis ser ikke det ut til å ha noe særlig innvirkning, historien og karaktergalleriet er stort sett de samme som før. Dominic Toretto (Vin Diesel) er av en eller annen grunn fengslet, men blitt satt fri av eks-purken og bestevennen Brian O'Conner (Paul Walker).

De finner til slutt frem til Rio de Janeiro, der økonomien til slutt dikterer at de må foreta et siste kupp. Et naturlig mål blir da selvsagt narkobaronen som kontrollerer både politiet og alle gangstere i byen. Men for å rane ham, må de selvsagt samle et team. Det som følger er en lett, men relativt dårlig, blanding av «Ocean's Eleven» og «Gone In Sixty Seconds». For også denne gangen er det stort fokus på eksperimentell bilkjøring. Same procedure as every year, altså.

Det eneste som er nytt denne gangen er jegeren. Amerikanske myndigheter sender nemlig ingen andre enn Luke Hobbs (Dwayne Johnson aka The Rock) for å arrestere våre ranshelter. Han er en stereotyp tøff leder for et stereotypt tøft team som er veldig flinke i jobben sin. Men likevel greier Dom med sin obsternasighet og Brian med sine tidligere politikunnskaper å holde seg et lite skritt foran. Stort sett.

Selv om manusforfatterne var våkne nok til å inkludere en liten tvist, er det altså ikke mye nytt å finne her. Men det vil likevel ikke si at «Fast and Furious Five» er en helt elendig film. Den inneholder noen gode actionscener, ikke minst når noen sitter bak et ratt, og selvsagt – en slåsskamp mellom Vin Diesel og The Rock, som i seg selv gjør filmen severdig.

For å dra en parallell fra matverdenen: «Fast and Furious Five» er en Grandiosa. Den er ikke fantastisk velsmakende, ikke spesielt nyskapende, men du vet hva du får og du blir mett, om enn ikke helt fornøyd.